Omtale fra forlaget
«Nattskolen» inngår i det store Morgenstjernen-verket som åpnet med romanen «Morgenstjernen» i 2020, og som videre består av «Ulvene fra evighetens skog» (2021) og «Det tredje riket» (2022). «Nattskolen» begynner i 1985, da en ung mann fra Norge flytter til London for å studere fotografi. Han heter Kristian Hadeland, og han er ambisiøs, ærgjerrig og skånselløs av natur. Vi følger hans første år i storbyen, gjennom mange nederlag, men også noen viktige møter. Særlig betydningsfull skal den ti år eldre nederlenderen Hans vise seg å bli. Hans er besatt av teknologi, fra fotografiet og grammofonens spede begynnelse til datamaskinenes langsomme overtakelse av virkeligheten. Samtidig treffer Kristian også Vivian, som er teaterregissør og som skal sette opp Doktor Faustus av Christopher Marlowe, en forestilling hun ber Kristian om å ta bilder for. I romanens andre del møter vi Kristian igjen fireogtyve år senere, da han er en framgangsrik kunstner med en større retrospektiv utstilling i New York på trappene. Han har nådd sine mål, men til hvilken pris? «Nattskolen» er en roman om hvordan kunst skapes, og om hvordan menneskeliv ødelegges. Det er en roman om de kreftene som omgir oss, både de mørke og lyse, og om et menneskes oppgang og fall.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2024
Format Heftet
ISBN13 9788249527748
EAN 9788249527748
Serie Morgenstjernen (4)
Omtalt tid 1980-1989 2020-2029
Språk Bokmål
Sider 484
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En roman om hvordan kunst skapes og om hvordan menneskeliv ødelegges, i følge baksideteksten. Kristian 20 år flytter til London for å gå på fotoskole. Han er et særdeles usympatisk menneske, en fullblods narsissist i følge hans far. Å følge Kristian gjennom hans vekst og fall som kunstner og i relasjoner, har vært en mørk og kald leseopplevelse. Spennende rammefortelling og fine Londonbeskrivelser fra 1980-tallet, men altfor ordrik etter min smak.
Fjerde del av Knausgårds Morgenstjerne-serie, ikke at det er noe i dette bindet som binder det sammen med de forrige tre bøkene, bortsett fra at den følger opp med å være tidvis guffen.
Vi møter da Kristian, en ikke veldig hyggelig kar, først hjemme på perm fra kunststudiene i London. Juleferie med foreldre og søsken er jo ikke alt for enkelt å håndtere, men han bygger ikke noen stor portefølje av voksenpoeng gjennom julen han Kristian.
Siden dette er en bok av Knausgård er Kristian snart tilbake i London hvor hovedpersonen kan få få lese kunstbøker, århundrergammel lyrikk og ikke minst reflektere over dette med liv og død da.
Før i Knausgård sine bøker, når han satte i gang helt plutselig med sine esseys om livet og døden, kunne en bare hoppe noen hundre sider frem og fortsette historien som før. Nå har desverre han lukket døren for dette Knausgård-hacket, og en må faktisk lese hele boka.
Uansett, det er lenge fullt og helt Knausgårdsk Knausgård-bok dette, med den tidvis dunkle stemningen fra Morgenstjerne-serien. Helt til de siste femti sidene. Da dukker plutselig opp det aller mørkeste Knausgård har skrevet, noe overraskende egentlig.
Det overraskende er ikke nødvendigvis at historien avsluttes så voldsomt, men veldig utypisk Knausgård å være så konkret. Det er som om han vil prøve noe nytt, for han å være hvertfall, og selv om det ikke var noe kjekt å lese de siste sidene av boka i det hele tatt, må en bare applaudere det.
Boka var veldig tung å komme inn i. Siste halvdel av boka likte jeg betydelig bedre.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketHvis jeg kunne formulere hva jeg føler her jeg sitter, fortvilelsen som river og sliter i meg, natt og dag, det bunnløse mørket, ville du forstå, men det kan jeg ikke, for i språket i seg selv ligger det håp, i språket i seg selv er det lys. Natten, den er språkløs. Og språket retter seg alltid mot en annen. Å formidle ensomhet i språket er derfor umulig. Der ensomhet er, er ikke språket, der språket er, er ikke ensomheten.
Usårlige var bare de som ikke brydde seg om andre.
Nei, for faen: Berlin.
Berlin.
Muren. Christiane F. Bowie og Iggy. Einstürzende Neubauten. Neon. Regn. Betong.
– Og hvilke fantastiske band har Norge produsert, om jeg tør spørre?
– Mye bra norsk, da.
– Som for eksempel?
– Garden of Delight. Holy Toy. De Press. Circus Modern. Babij Jar. The Cut. White Lord Jesus. For eksempel.
– Har jeg aldri hørt om.
– Det er fordi de ikke er Abba. De kommer ikke til deg, du må komme til dem.
– Du er ikke en punker, Kristian. Du er en snobb.
– Kan hende. Men jeg er i alle fall ikke svensk.
-Det finnes kunstnere som skaper for sin egen skyld, og som ville ha laget bilder selv om ingen hadde sett dem. Og så er det kunstnere som vil bli sett. Hvor viktig er det for deg å bli sett? At bildene dine blir sett?
-Jeg tror ingenting på at det finnes kunstnere som vil lage kunstverk som de vet aldri vil bli sett.
-Nei?
-Selvfølgelig ikke. De kan kanskje si det, men aldri i verden om de mener det.
-Du virker veldig sikker?
-Ja, det er jeg sikker på. Men det er ikke nødvendigvis det å bli sett det dreier seg om, altså å bli bekreftet, selv om det også kan være en drivkraft for mange. Kunst handler dypest sett om kommunikasjon. Ethvert kunstverk uttrykker noe. Og for at det skal komme til uttrykk, altså, for at det overhodet skal finnes, må det bli sett. Kunstverket finnes ikke før det blir sett. Det er meningsløst uten
-Men et kunstverk som blir sett av bare én, ville være meningsfullt?
-Ja, jøss. Det holder det. Men jeg vil si, jo flere, jo bedre.
106 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket