Omtale fra forlaget
Henrik Wergeland var et enestående individ for sin tid – mest i kraft av sin diktergjerning, men også ved å stå som et patriotisk symbol i tidens politiske strider. I ettertid har han blitt et ikon for periodens nasjonale vekst og fremgang, og fremstilt som en eksponent for en ny og romantisert forfattertype. Slike oppfatninger av den store dikteren kan gjøre oss blinde for at han faktisk tilhørte en tid og en epoke nokså forskjellig fra det moderne Norge. Wergelands ulike roller bør også settes inn i en bredere personlig og samfunnsmessig kontekst, for slik å nyansere bildet av ham. Denne innsikten er et viktig utgangspunkt for biografien om Henrik Wergeland, skrevet av historiker Odd Arvid Storsveen. Biografen spør om Wergeland i sin gjerning søkte mot et ideal som han innerst inne visste var uoppnåelig – og at dette gapet mellom realitet og visjon kanskje var en av årsakene til hans personlige kvaler og ulykker. Mig selv. En biografi om Henrik Wergeland er en stor bok om et kort og intenst liv som fikk stor betydning for det norske samfunnet.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788202249335
EAN 9788202249335
Omtalt tid 1800-tallet
Omtalt person Henrik Wergeland
Språk Bokmål
Sider 754
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
På denne måten førte oppfyllelsen av en drøm, ja selve 'innstiftinga av da'n i siste instans til enda et tap for Wergelands nasjonale visjon. Liksom i jødesaken fikk han demonstrert hvordan hans liberale idealer slo best rot i embetsstand og borgerskap. Men gjennom deres adopsjon av [17. mai] var samtidig det politiske potensialet som lå i arbeiderens og tjenestejentas spontane, men uutviklede patriotisme, blitt avgjørende begrenset. Dagerns mulige opprørske innhold ble druknet i en stadig mer finurlig form. Og der den gsmle kaotiske feiringsmåten tross alt åpnet for håp om fremtidig renselse og opplysning, ble den nye regulerte orden et låst system hvor de 'fine' og de fattige hadde hver sine plasser, faste og regulerte. Veien mot forening på et nytt åndelig nasjonalt grunnlag ble stengt av ritualenes tvang. Slik stod folket som Wergeland oppfattet det, i fare for å bli stengt inne i et system av ytre formularar son svekket mulighetene til nasjonal selvdannelse. Men var ikke disse nasjonale formularer også til en viss grad valgt og dyrket frem av folket selv? Hadde ikke foket selv et ansvar for å utvikle sin nasjonale identitet og motvirke den overflatiskhet som holdt på å utvikle seg? Wergeland må ha trodd det.
Kanskje vil [Wergeland] også engang, mot alle odds, få mer rett i sin historiske optimisme? I så fall ligger Henrik Wergelands tid ikke bak oss, men foran oss.
Faglitteratur som eg las i 2011.