«Anna betraktet sjøen. Det dukket opp en velkjent følelse der hun sto i vannkanten: en høyspent blanding av tiltrekning og skrekk. Hva ville komme til syne hvis alt dette vannet plutselig forsvant? Et landskap av bortkomne gjenstander: sunkne skip, skjulte skatter, gull og edle stener og det armbåndet som hadde falt av håndleddet og ned i en avløpskum. Lik, hadde faren alltid lagt til, leende. For ham var havet en ødemark.»

Jeg synes det jeg siterer over var fint da jeg leste det første gang. Hvordan det sammenfatter historien til en av hovedpersonene i historien, Anna, ser jeg først etter å ha lest den gode romanen Manhattan Beach av den amerikanske forfatteren Jennifer Egan utgitt i 2017. Gyldendal forlag har gitt ut romanen på norsk i 2018, og boken jeg har lest er et leseeksemplar. Tidligere har jeg lest og skrevet om Bølle på døra utgitt av Jennifer Egan, som jeg også likte godt – link til innlegget jeg skrev i 2013:

Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan

Anna Kerrigan er elleve år når hun står på Manhattan Beach og skuer ut over havet. Hun er sammen med faren Eddie hjemme hos restauranteier og gangster Dexter Styles. Faren mistet jobben som aksjemegler under børskrakket. Økonomien i den lille familien har rast ned til et bunnivå. Eddie Kerrigan har jobbet for Dunellen som driver med lyssky aktiviteter på havna. En venn fra oppveksten på barnehjemmet. Men nå krever den handicappede datteren Lydia at Eddie må tjene mer penger, og da er Styles riktig mann å kontakte. Dette møtet vil prege livene deres fremover. Havet vil bli sentralt for det yrket Anna velger og som var, og fortsatt er (?), utradisjonelt for en kvinne.

I romanen til Jennifer Egan Manhattan Beach på 463 sider følger vi Anna, Eddie og Dexter Styles og menneskene rundt dem. Handlingen foregår i New York, nærmere bestemt Brooklyn, på 1930- og 40-tallet. En historisk roman og helt forskjellig fra romanen Bølle på døra, særlig hva angår form. Manhattan Beach er i sin form en mer tradisjonell roman.

Når vi møter Anna igjen, er hun en ung kvinne som har avbrutt studiene for å jobbe ved Marineverftet i Brooklyn. Andre verdenskrig er i gang.

«Det ble snart kjent at det de kontrollerte, var deler til slagskipet Missouri, som hadde fått kjølen strukket i Tørrdokk 4 nesten et år før Pearl Harbor. Senere var Missouris skrog blitt slept tvers over Wallabout Bay og til beddingen: et enormt område, med inngjerdinger av jern som avsperret omverdenen, og gangbroer som løp i sikksakk og minnet om den store berg-og-dalbanen på Coney Island. Det å vite at komponentene hun kontrollerte, skulle bli en del av det mest moderne slagskipet som noen gang var bygd, hadde faktisk gitt Anna litt mer glød i arbeidet. Men ikke nok.»

Anna kjeder seg, og i mot sjefens ønske forlater hun arbeidsplassen i matpausen. Hun kommer for sent tilbake og kalles inn på teppet til sjefen, Mr. Voss. Under samtalen sier han at han har lagt merke til at hun ikke har med mat hjemmefra. Da avslører hun at hun bor sammen med moren og den sterkt handikappede søsteren, og at faren er forsvunnet.

«Hadde Anna følt noe ved denne avsløringen, ville hun ha skjult det. Men hun følte ingenting. Faren var gått hjemmefra slik han ville ha gjort på en hvilken som helst dag - hun hadde ikke engang noen erindring om det. Sannheten hadde meldt seg gradvis, som når skumringen faller på: en erkjennelse, når hun tok seg i å vente på at han skulle komme tilbake, av at hun hadde ventet i dager, og så i uker, og så maneder - og allikevel hadde han ikke kommet. Hun var fjorten, og så var hun femten. Håpet ble erindringen om håp: en nummen, død flekk. Hun husket ikke lenger klart hvordan han så ut.»

Jennifer Egan skriver godt. Romanen er på et nivå som gjør at jeg nesten er redd for å omtale den. Redd for at noen skal misforstå noe jeg skriver slik at de unngår å lese den og dermed går glipp av en god leseopplevelse,

Jeg synes Jennifer blant annet er rågod til å beskrive relasjoner mellom mennesker uten å fortape seg i unødvendige detaljer og selvfølgeligheter. På en elegant måte beveger hun seg frem og tilbake mellom fortid og nåtid og mellom de tre personenes ståsted i fortellingen. Eddie Kerrigans forsvinning skaper en spenning gjennom hele romanen uten at det gjør fortellingen hesblesende.

Det er få romaner jeg leser som jeg tenker kunne vært filmatisert. Manhattan Beach er en slik roman. Samtidig er det skummelt når jeg har dannet meg så klare bilder av personer og miljø. Anna gikk inn i hjertet mitt fra første side. Det samme er relasjonene hun har til familie, venner og bekjente, og endringer i disse.

Her i Gyldendal Magasin forteller Jennifer om presset og prestasjonsangsten etter suksessen med Bølle på døra. Hun forteller at hun underveis i skrivingen var i tvil om hun skulle få det til. Om du vurderer å lese romanen anbefaler jeg deg å lese intervjuet. Når en har lest den forstår en hvor krevende det må ha vært å skrive den.

Omtalen er kopiert fra et innlegg jeg skrev i dette blogginnlegget

Bøker lese i tjue nitten