Omtale fra forlaget
AlfPrøysen skrev kortnoveller i Arbeiderbladet de siste tyve årene av sitt liv, 753 "lørdagsstubber" i alt. Her kommer de for første gang i samlet utgave. Nå står dikteren fram i helfigur, i et bind som vil glede og overraske mange. "Et storverk i norsk litteratur", skriver redaktøren Jan Erik Vold i sitt fyldige etterord, som trekker tråder til Vesaas og Dante, Johan Borgen og Wergeland. Dikterens mor sa: "Hæin har skrivi om oss æille. Akkurat som vi er."I 2014 er det 100 år siden Alf Prøysen ble født, og Tiden markerer jubileet med å utgi Alf Prøysens lørdagsstubber, for første gang samlet i ett bind og i kronologisk rekkefølge.
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2014
Format E-bok
ISBN13 9788210053917
EAN 9788210053917
Genre Klassisk litteratur
Språk Nynorsk
Sider 1183
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.
Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.
Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom. Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:
Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:
Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor
Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.
Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.
Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:
«Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,
litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå
sette det seg helt fast.
- Ta deg en real dram, sa dokter'n.
- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden
og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte
pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.
- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at
du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et
ekstra tilfelle!
Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og
med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.
Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da
var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det
at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er
ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.
Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte
å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.
Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak
i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom
skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,
æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med
ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.
- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin
satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.
- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFra Kjærlighet på rundpinne:
Slik har det vøri støtt. Hu Ester har skalle mot muren gong på gong. Og støtt har det vøri noen som kom stikkendes etterpå:
Ja visst var det dom som hadde rett! Og dom hadde retten tel å flire og, på det viset det vart, der dom sto utafor leiken og stødde seg mot folkevisdommen og anstendigheta.
Men åkken er det som syng?
Det er itte dom som vi skulle tru hadde grunn tel å synge. Det er hu som har vågd det ene nederlaget etter det andre.
Det er a Ester som syng:
For kjærligheten - skal vare evig -
og vi skal binde - et bånd vi to –«
16 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket