Edvard Hoem. Liv andre har levd.
Diktaren Edvard Hoem kallar denne historia for ei krønine, og seg sjølv som skriva, og med det er han meir låst til historiske fakta enn i ein skjønnlitterær roman. I ei lang passasje synes eg det var synd for boka, for det vart noko kjedeleg når han skildra dei harde mellomkrigsåra på prærien, men det hører nok med, for det var eit hardt liv og lyspunkta og håpet var ikke det det var så mykje av på den tida - men heldigvis kom krigen og boka tok seg opp igjen etter ca 56 prosent.
Historia vekslar mellom livet til Eilert og hans etterkomarar på Albertaprærien og Anton Edvard med sine på Molde og Fræna. Eg synes livet i heimlandet var skildra meir levande, med mindre statistikk og med flere kjensle framtidsvon og optimisme enn livet på prærien. Det kan nok være fordi eg er heimekjær, men og fordi at skrivaren sjølv hadde større register å ta ta når han skulle dikte levde liv på historiske fakta.
I denne boka skriv han si families historie fram til han sjølv er ti år gammal. Føler at eg kjenner Edvard si familie vel så godt som min eiga no, så han har gjort et godt arbeid. Edvard er jo ein av våre store, så de av dykk som ikkje har lest bøkene har mykje å gle dokke til.
Eg vil sakne å vente på neste bok av dette prosjektet, men håper at han også i framtida vil skrive om folket frå Fræna.

Bra begynnelse. Historien om Lars er spennende og gir boka fint driv. Lenge tenkte jeg at dette er jammen bedre enn forrige bok. Men så parkeres Lars "på trygt sted" og det blir mye slektninger og enda mer religion som fyller sidene.
Og stakkars indianere som får sine jaktmarker ødelagt av alskens gudshus og dyrket mark.
Enda verre var det vel sydover, i USA.
Merker jeg blir i dårlig humør av å lese om all denne gudetroen.
Hadde det ikke vært fordi forfatteren heter Hoem, og unektelig skriver godt, hadde jeg ikke spandert mer enn en treer her, men strekker meg til en firer, vesentlig på grunn av historien om Lars.

Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.

Så var man ferdig med slektskrøniken fra Hoem. Denne ble for meg den svakeste av de fire bøkene. Mange steder ser det ut som forfatteren har slekta si som målgruppe og ikke det allmenne publikum. Fire generasjoner med tallrike barneflokker blir omfangsrikt etter hvert, og Edvard Hoem har tydeligvis satt seg fore å omtale alle ved navns nevnelse. Da får det hele et preg av slektsregister og blir bare distraherende for meg som leser.

I denne boka har Hoem i stor grad støttet seg på levende kilder, og det virker som han har tatt med alle anekdoter og hendelser han har fått referert, uansett hvilken betydning de har for helheten. Etter den tredje boka hadde jeg vel mine mistanker om hvilken vei det gikk, men dette ble likevel mer utflytende enn jeg hadde ventet.

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Her kan du lese resten av min anmeldelse.

Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:

• Markens grøde (Hamsun)
• August-trilogien (Hamsun)
• Kristin Lavrandsdatter-trilogien (Undset)
• Krig og fred (Tolstoj)
• Vanity fair (Thackaray)
• Folket på Innhaug, serie (Elstad)
• Edvards Hoems serie, 1.bok: Slåttekar i himmelen

Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊

Saknar ein funksjon på bokelskere der ein kan markere når ein anskaffa seg dei enkelte bøkene. Lagar derfor eigne lister fom 2018 for å bøte på dette.

Målet er minst 75 bøker

Bøkar eg les i 2019 og ei KORT anmelding.