Det blir til at jeg plukker med meg bøker med kjente titler, forfattere mv. når jeg er innom biblioteket. Selv om jeg har som mål også å lese mer ukjent litteratur Sist gang jeg var innom tok jeg med meg flere bøker som var ukjente for meg. En av dem er romanen Landet der man aldri dør av Ornela Vorpsi som jeg leste i går. Den er i et lite format, er på 134 sider og utgitt i 2005 og på norsk i 2015. Jeg likte romanen. Veldig bra at forlag velger å ta inn bøker som utenfor "mainstream".

Romanen starter slik:

«Det er landet der man aldri dør. Styrket av endeløse timer til bords, grundig overrislet med druebrennevin, desinfisert av chiliene i de deilige, allstedsnærværende olivenene, blir kroppene våre her så hardføre at de kan motstå alt.

Ryggraden er av jern. Du kan gjøre med den som du vil. Skulle den skades, kan det alltids fikses. For ikke å snakke om hjertet. Du kan proppe det med fett, det kan rammes av infarkt, nekrose eller blodpropp og jeg vet ikke hva, men det banker majestetisk videre.

Vi er i Albania, her mener man alvor.»

Hovedpersonen i romanen er en jente – navnet endres underveis. I første delen av romanen bor hun sammen med den vakre moren, farmor og en tante på den albanske landsbygda under kommunistperioden.

«Men det finnes ting som dette folket er langt mer opptatt av enn døden. En av disse er så godt som midtpunktet i deres eksistens. Jeg overdriver ikke. Det dreier seg om horeri, kvinner som knuller rundt.

Se hvordan dette emnet oppsluker dem, setter hjertene deres i brann (hjerter som rett nok er svært lettantennelige), se hvilke feberfantasier og vanvidd det leder til! Det er det ene, livsviktige spørsmålet som opptar gamle og unge, dannede og udannede, høy og lav.

Det finnes regler som oppstår naturlig i et folks tankegang, som bladene på en plante, så å si. Hos oss hviler disse reglene på en eneste grunntese: En vakker jente er en hore, mens en stygg en - stakkars liten! - er det ikke.

I dette landet må en jente passe nøye på sin «ubesudlede blomst», for mens «en mann vasker seg med et stykke såpe og blir som ny, blir en jente aldri ren, ikke om havet selv vasket henne!»

Hele det enorme havet.

Når mannen var borte, på tjenestereise eller i fengsel, pleide man å si til kona at det ikke ville være dumt om hun fikk sydd seg igjen litt «der nede», slik at hun kunne overbevise ham om at hun hadde ventet på ham og bare ham, og at hans smertelige fravær hadde gjort mellomrommet mellom lårene hennes enda trangere (ektemenn i dette landet har et svært velutviklet sans for privat eiendom).»

Jenta elsker sin mor. Faren har hun et avmålt forhold til. I begynnelsen av historien er han i fengsel, det heter seg at han er politisk fange. Men ingen vet hva han er dømt for – rettsaken ble holdt bak lukkede dører. Etterhvert flytter jenta og moren til mormor og bestefar.

• Vi hadde det virkelig bra da italienerne var her, ikke noe av den fattigdommen vi lever i nå, ah, det var en fin tid! I dag får jeg ikke engang lov til å utøve yrket mitt . ..
• Hvordan kan du si noe sånt, bestefar, så lenge du har lyst, er det klart du kan arbeide, og advokater har man jo alltid bruk for. Gå til rådhuset, krev å få jobben din tilbake, så får du den nok.
• Men jeg er ikke dommer, for pokker, jeg er forsvarsadvokat, og det yrket eksisterer ikke lenger, takket være Kommunistpartiet. Partiet sier at du aldri blir uskyldig dømt, altså trenger du ikke forsvarsadvokat. Partiet forsvarer deg, via dommeren de har utnevnt. Hvilken absurd tid vi lever i ! , så fortsetter han som han pleier å mumle om ting som ikke interesserer meg noe videre...»

Jenta har bøkenes verden å flykte inn i:

«I mellomtiden hadde jeg oppdaget det som skulle gi meg næring. Bøkene. Jeg leste til jeg var utmattet, til øynene gikk i kryss, og noen ganger helt til mamma kom tilbake: Hvis jeg ikke var rask nok til å gjemme vekk boken, ble den tatt, beslaglagt og låst vekk i skapet.

Det var den verste straffen man kunne ilegge meg: Å hindre meg i å lese var å hindre livsstrømmen i meg.»

Jeg likte den knappe stilen i boken. Uten noe språklige fiksfakserier får jeg helt klare bilder av livet til jenta, ulike hendelser og samfunnet hun er en del av. Jeg blir lettere sjokkert over noe, og ler av andre deler av fortellingen. Jeg er enig i en av anmelderne som siteres på bokomslaget:

»Vorpsi spinner sammen gamle landsbyfortellinger, barnslig naivitet og skarp ironi og gir sitt hjemland en god del nådeløse stikk.»

Så enkelt kan en med få ord skape klare bilder, som dette øyeblikksbildet:

«Nattens regn har etterlatt damer i hagen. Naboens katt mjauer, jeg ser speilbildet av snuten dens i sølepytten mens den drikker.»

Utdrag fra et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest romanen på bloggen Tones bokmerke