Iblant innbiller jeg meg at hvis jeg stirrer hardt nok, kan jeg se tilbake inn i fortiden. Der kommer vinden igjen. Kræsj. Søppelkassen velter, avfallet triller utover … tomme kattematbokser, cornflakespakker, raknede strømpebukser, teblader …
Jeg arbeider for øyeblikket med mine memoarer og gransker familiehistorien – se på tekstbehandleren, arkivskapet, kartotekkortene, til høyre hånd, til venstre hånd, høyre side, venstre side, alt snusket om alle sammen. For en vind! Huier og skramler nedover gaten, en vind av det slaget som snur opp-ned på alt.

Vi hadde endelig klart å lirke oss inn i hjertet av den familien vi alltid hadde ønsket å være en del av. De hadde invitert oss opp på scenen og gjort plass for oss, endelig var vi legitime. Det fantes et hus vi alle eide i fellesskap og det het: fortiden, selv om vi hadde levet i forskjellige rom.

God morgen! La meg presentere meg selv. Mitt navn er Dora Chance. Velkommen til den gale siden.

Stakkars gamle Perry ble stående alene ute i kulden under den pågående følelsesmessige forsoningen og jeg trakk litt til side hensunket i mine egne tanker, som følger: hvordan en mor bestandig er mor, fordi en mor er et biologisk faktum, mens en far er en omskiftelig ting.

Men det fantes ikke så mye som et streif av den magien som oppstår når lyset dempes i teatret, teppet begynner å gløde, publikum finner sine plasser, man trekker pusten dypt og … ingenting av den ansikt-til-ansikt-magien som vi flikket sammen med spytt og lim og pågangsmot.