Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka er første bind i romanrekken om Josef og hans brødre, skrevet i tidsrommet fra 1933 til 1943. I dette bindet fortelles historien om Jakob, Josefs far.
Omtale fra forlaget
Boka er første bind i romanrekken om Josef og hans brødre, skrevet i tidsrommet fra 1933 til 1943. I dette bindet fortelles historien om Jakob, Josefs far.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1993
Format Innbundet
ISBN13 9788205217751
EAN 9788205217751
Genre Historisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 304
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En roman utenfor allfarvei. Den strekker seg fra religions- og kulturhistorie til et dybdeborende psykologisk portrett av Jakob, Josefs far. Han presenteres som et komplekst følelsesmenneske som kommer seg gjennom de store prøvelsene i livet fordi han føler seg velsignet. Det gir ham en selvsikkerhet som berger ham gjennom kriser, men innebærer også et snev av sluhet og selvtilfredshet som mot slutten gir seg parodiske og sårende utslag.
Thomas Mann er en dyktig gjenforteller av de gamle historiene om Jakob og Esau, og ikke minst om forholdet til den materialistiske morbroren, Laban, som han må tjene i mange år før han får gifte seg med Rakel - og med Lea viser det seg.
En styrke ved boka er at den moderne verden er skrellet vekk. Vi kommer tett inn på kjernen av klassiske mellommenneskelige relasjoner knyttet til familie, religion og stamme. Oversetteren har gjort en god jobb i å veksle mellom forskjellige skrivestiler og uttrykksformer.
Slik fremkommer den forunderlige tese at mennesket, uansett graden av venting, har lettere og ikke vanskeligere for å holde ut med sin lengsel, jo lenger borte i tid gjenstanden for ventingen befinner seg.
Vi blir som regel mest fortørnet over beskyldninger som riktignok er usanne, men likevel ikke helt og holdent.
For det er en villfarelse å tro at livet for velsignelsens mennesker er idel lykke og blid velferd. Velsignelsen er er egentlig kun grunnlaget for deres eksistens, den skinner bare glimtvis og gyllent gjennom all kval og hjemsøkelse.
Man kan spørre seg om det følelsesfulle mennesket egentlig forakter fred og ro, om det utfordrer skjebnen med vitende og vilje og ikke ønsker å leve annerledes enn i angst og under trussel av sverd.
Det er flere meninger om hva som best og hurtigst fordriver tiden: ensformigheten eller stadig avveksling. Men tiden går under alle omstendigheter. Det levende streber fremover, streber etter å tilbakelegge tiden. Det streber i grunnen etter døden, mens det tror seg å strebe etter livets mål og vendepunkter.