Vergils død

av (forfatter) og Sverre Dahl (oversetter).

Bokvennen 2006 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.00 (2 terningkast.)

35 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp bøker hos haugenbok.no Kjøp boka hos Bookis!

Selg boken hos

Selg boka hos Bookis!

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

I denne klassikeren fra 1945, stilles spørsmålstegn ved diktningens betydning i en tid preget av umenneskelighet og kulturell krise. Romanens handling tar utgangspunkt i de siste 18 timene i poeten Vergils liv. Den dødssyke Vergil ankommer Brundisium om bord på den keiserlige flåte. I kontrast til hans ellers beskyttede tilværelse, går ferden gjennom havnens fattigkvarter opp mot Augustus' palass. På sitt dødsleie i palasset betviler Vergil hensikten med sitt liv, og kritiserer verdien av estetisk skjønnhetsorientert diktning - særlig hans eget hovedverk Aeneiden - satt opp i mot virkelighetens brutale etiske utfordringer. Han befaler at Aeneiden skal brennes, men blir, om ikke overbevist om verkets berettigelse, overtalt av sine diktervenner og keiser Augustus selv til å overlate eposet til ettertiden.

Omtale fra forlaget

Storslått, kompleks, symfonisk - og samtidig nærværende, lyrisk, drømmende - er karakterisitikker som tas i bruk om Hermann Brochs ambisiøse romanverk fra 1945. Sammen med James Joyce, Robert Musil og Marcel Proust var Hermann Broch blant dem som fornyet romantradisjonen språklig, tematisk og strukturelt i første halvdel av det 20. århundret. Rammen om fortellingen er den romerske dikteren Vergils siste timer, og i beste stream-of-conciousness-tradisjon føres leseren fra Augustus' flåte og landgangen i Brundisium via tilbakeblikk til Vergils liv, verk og tenkning. I denne sammenheng blir hans rolle som Aeneidens opphavsmann og Romas hoffpoet en kilde til en vedvarende indre kamp hos den døende kunstner. I et verk som langt overskrider sitt historiske motiv, trekkes usynlige linjer fra Vergils samtid til våre dager. Her møter et gjennomestetisert verdensbilde en brutal virkelighet. Oversatt og med forord av Sverre Dahl. Hermann Broch (1886-1951) var av jødisk herkomst og vokste opp i et Wien preget av en kunstnerisk og vitenskapelig nyorientering som i løpet av noen tiår spredte seg vidt og bredt, ikke bare i Brochs eget Østerrike, men i hele Europa. Broch skal ha kommet inn i den wienerske litterære kretsen rundt 1917, og i 1918 debuterte han med en novelle i tidsskriftet Summa. Mest kjent er han for trilogien Søvngjengerne fra 1931-32, men vel så viktig for hans internasjonale ry var nok hans andre storverk, som her foreligger på norsk. Det er Sverre Dahl som har begitt seg ut på den faglige og kunstneriske utfordringen det er å gi Hermann Brochs "uoversettelige" roman norsk språkdrakt. Hermann Brochs Vergils død er blitt sammenlignet med James Joyces Ulysses, og Thomas Mann har karakterisert den som "et av de uvanligste og grundigste eksperimenter som noen gang er foretatt med romanens fleksible medium". Vergils død setter fokus på den tematikk som Broch hele livet skulle sysle med, nemlig det 20. århundrets verdikrise.

Bokdetaljer

Forlag Bokvennen

Utgivelsesår 2006

Format Innbundet

ISBN13 9788274881471

EAN 9788274881471

Genre Klassisk litteratur

Omtalt tid Antikken

Omtalt sted Romerriket

Språk Bokmål

Sider 446

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

1 0 1 0 0 0

Bokomtaler

Ingen omtaler ennå.

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket


Sitater fra dette verket

Uten at det grønnmørke løvet var blitt det minste lettere, stod sengen utstilt, utlevert til alles blikk; ikke til å verge seg mot var apene som nå i vill munterhet glisende kastet ned nøtter, ikke til å verge seg mot var de fornøyd brekende geitebukkenes lystne skjelende blikk, og en mektig flaggermusskygge strøk leende over dem, å, ikke til å verge seg mot var Famas skygge, skyggen av hennes forferdelige skamutløsende kjempeskikkelse der hun med sin latter skadefro så forferdelig forkynte hva som kunne og hva som ikke kunne skje: “De får ikke pule, de får ikke lov; bare Cæsar får lov!” Å, ikke til å verge seg mot var larmen, ikke til å verge seg mot lysgjallet, ikke til å verge seg mot lysets blendende mange lag, og før det var mulig å finne svar på alt dette, ja før han kunne søke Plotias blikk, før han kunne løsne sin munn fra hennes, var også hun forvandlet til latter, var hun glidd elfenbensglatt langs ham som en kjølig stenaktig latter, svevet hun bort som et blad båret av lysvinden og satte seg igjen på kofferten.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Han løftet seg litt lenger opp på puten for å avlaste det smertende brystet, svært forsiktig slik at jegets utbrettede landskaper, som syntes å garantere ham klarhet, ikke skulle komme i uorden og ikke rystes sammen slik tilfellet er hos det oppreiste menneske, og så følte han seg fremetter manuskriptkofferten ved siden av seg og lot hånden gli nesten ømt over det grove skinnlokket: varmt og opphissende var det å føle arbeidet, den tvingende oppdagerfølelsen, skaperprosessens store vandrerfølelse var vakt i ham, og var ikke samtidig den store vandreangsten begynt å røre på seg i ham, den forferdelige angsten hos den som har gått seg vill, som famler rundt i nattens kratt, denne selsomme dype angsten som all skapervirksomhet er ledsaget av, det varme og lykksalige som bruste opp i brystet hans ville til og med ha overdøvet de manende smertenes dødsberedskap, ville kanskje til og med ha lindret åndenøden, ville ha fått ham til å glemme feberhete og feberkulde, og intet kunne ha hindret ham i straks å sette seg til arbeidet, beredt til igjen å yte noe, i bevissthet om den oppgaven han helt til sitt siste åndedrett hadde å utføre og som først med siste åndedrag ville gi ham virkelig oppfyllelse.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

demonisk altopptagende er skjønnheten,
dens saturniske likevekt omfatter alt,
men nettopp derfor også et tilbakefall til det før-guddommelige,
nettopp derfor menneskets erindring om noe
som fant sted før dets før-viten,
erindring om en skapelsens før-guddommelige tilblivelsestid,
erindring om en halvsovende mellomskapelse
der ingenting kan skilles fra hverandre,
blottet for ed, blottet for vekst, blottet for fornyelse,
allikevel erindring og som sådan from,
om enn edløs, vekstløs, fornyelsesløs fromhet,
skjønnhetshenrykkelsens demoniske fromhet,
henrykket til de ytterste grenser,
men uten vilje til å overskride grensen,
vendt bakover mot før-begynnelsen,
det før-gudommelige ved skinnet av noe guddommelig,
skjønnheten;

Godt sagt! (0) Varsle Svar

forbeholdt guder og mennesker er latteren,
urfjernt stammer den fra guden som har erkjent seg selv,
stumt anende stammer den fra hans forvitne,
fra hans forviten om sin egen ødeleggelsesmulighet,
fra hans forviten om det skaptes ødeleggelsesmulighet,
der han som medskapt og medskapende del lever sitt liv,
voksende i kraft av verdenserkjennelse til selverkjennelse og ut over denne
vendt bakover mot den forviten
som latteren stammer fra;
å gudefødsel og menneskefødsel, å, gudedød og menneskedød,
å, begges begynnelse og slutt, for evig viklet inn i hverandre,
å, latteren stammer fra viten om gudenes ugudelighet,
ut fra denne er den gudens og menneskets felles viten,
den stammer fra denne urolige, foruroligende gjennomsiktige sonen av fellesskap
som demonisk er spent mellom det hinsidige og det dennesidige,
for at gud og menneske kan møte hverandre, vil møte hverandre
i den, i en slik halvsovende demonsone,
og er det Zevs som stemmer i latteren i kretsen av gudemenn,
så er det mennesket som vekker gudenes latter,
slik
i et uopphørlig kretsløp av både spøkefull og alvorlig gjenkjennelse
vekkes menneskets latter fra dyrets adferd,
slik
guden gjenfinner seg selv i mennesket, mennesket i dyret,
slik at dyret blir løftet til guden av mennesket,
men guden vender tilbake til mennesket ved hjelp av dyret,
gud og menneske sørgende forent, allikevel overmannet av
latteren
fordi den er en helt plutselig blanding av alle sfærers lek,
av denne skjebneregel er den blitt grepet,
det helt plutselig avslørte urnaboskapets lek,
sfæreblandingens store lek
en gudelek som tilintetgjør skjønnhet og opphever orden,
på uhyggelig vis blander sammen skapelsesguddom og skaperverk
og lystig utleverer begge til tilfeldigheten,
den vitende modergudinnens gru og vrede,
den erkjennelsesbefridde, erkjennelsesforaktende gudens spøk og vågestykke,
fylt av latter
fordi en slik spøk med en brå sfæreforening, uten at det ville vært
nødvendig med det minste spor av erkjennelse eller spørsmål
eller noen form for prestasjon, fullbyrder seg selv som selvutlevering, som glad, lettsindig utlevering
til tilfeldigheten, til tiden

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket


Godt sagt! (0) Varsle Svar