Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren forteller her historien om sin egen mors død. Mor og datter har levd sine liv under helt ulike betingelser. Dette er en bok om å forsøke å forstå, om utilstrekkelighet, avstand og nærhet.
Omtale fra forlaget
Kjønnsforskeren Wencke Mühleisens gripende skjønnlitterære debut
Legerapport, 2006: «Hun møter i dag til en avtalt poliklinisk samtale sammen med sin datter. Hun bor altså hjemme i egen leilighet, daglig tilsyn av hjemmesykepleier, når ikke noen i familien er der. Hun har mistet litt matlyst sier hun, nesten daglig kvalm, og kan kjenne litt press under høyre costalbue av og til. Har ikke noe behov for å snakke med prest, men ønsker å se havet fra Jærstrendene en gang til før hun dør.»Jeg skulle ha løftet deg varsomt over er Wencke Mühleisens historie om sin egen mors død. Mor og datter har levd sine liv under helt ulike betingelser. Dette er en bok om å forsøke å forstå, om utilstrekkelighet, avstand og nærhet. Om å ønske at moren skal få beholde en siste rest av verdighet, men ikke klare å oppfylle det.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788205398047
EAN 9788205398047
Språk Bokmål
Sider 144
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Jeg skal gjøre alt om igjen, mamma. Når du ligger og roper:- Må, må!, løfter jeg deg varsomt opp. Jeg er ikke sliten. Jeg har himmelske krefter. [...]Jeg løfter deg, og du kan sitte på sengekanten så lenge du vil. Jeg holder hodet ditt som du ikke lenger kan bære selv. En arm rundt ryggen din fordi du ikke kan sitte alene.[...]Når du for siste gang suger det ikke lenger livgivende surstoffet støtvis inn i lungene dine[...] da tar jeg deg bare i favn og løfter deg varsomt over." Jeg skulle ha løftet deg varsomt over
Ofte når jeg sitter med en selvbiografisk bok hvor forfatteren skriver om hele eller deler av sin egen oppvekst eller livet til noen i den nære familien, kommer jeg til et punkt der jeg innser at forfatteren, talentfull som hun/han ellers er, er langt flinkere til å gi verdighet, hemmeligheter og karakterstyrke til sine fiktive karakterer enn til menneskene i hans/hennes liv. Og dette er i de beste tilfellene.
Mange andre ganger, blir det tydelig at forfatteren har et Terrence Malickisk oppfatning av kunst og historiefortelling og begår det som, slik jeg ser det, er dødssynden over alle dødssynder i en bok eller film: kjede leseren/seeren.
Kjønnsforskeren og performanceartisten Wencke Mühleisen skriver ikke kjedelig. Langt fra.
Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her
Dette var en historie som berørte meg veldig!
Nydelig, engasjerende fortalt. Ærlig, dyptpløyende og originalt vinklet.
Terningkast fem.
Inntil for noen få år siden så jeg ikke gamle mennesker. De var ingen steder der jeg var. De ytret aldri noe som angikk meg. Om en gammel person streifet radiusen min, synsfeltet mitt, følte jeg muligens irritasjon. Kanskje nedlatenhet. De var så betydningsløse. Omstendelige foran meg i kassakøen. Langsomme. Smilte så unnskyldende. Ubehagelig kontaktsøkende med den påtrengende, skrøpelige kroppsligheten de samtidig forsøkte å skjule. Jeg så det nok. Dette har endret seg. Når jeg møter gamle mennesker nå: Medfølelse. Gjenkjennelse. Anerkjennelse. Jeg vet det nok. Snart er det min tur.
Før eller siden snur det alltid. Barna blir voksne. Foreldrene blir gamle, syke, svake. De henger ikke med. Stiller dumme spørsmål. Eller - bare en anelse usikre bemerkninger. Søker bekreftelse. Sitter fast i den gamle verden. Er ikke en del av framtiden. De nye teknologiene. De nye nytelsene. Har ikke lest bøkene. Hørt musikken. Sett filmene. Nettsidene. Chatter ikke. Blogger ikke. Bruker ikke e-post. Ikke nettbank. De myser i telefonkatalogen med forstørrelsesglass. Barna blir sine foreldre overlegne. De har muligheten. For hevn. Den kommer alltid. Noen ganger høflig opplysende. Andre ganger messende. Med medlidenhet i stemmen. Forakt. Noen ganger humoristisk. Latterliggjørende. Noen ganger med glimt i øyet. Andre ganger kaldt. Nedlatende. Ironisk. Noen ganger med håndgripelig vold.
- Bare vent, så skal du få se selv, sa mamma når jeg anklaget henne for et eller annet jeg mente hun hadde gjort feil som mor. Nå aner det meg hva hun visste.
Barna mine vet ikke mye om meg. Kjenner ikke mange av vennene mine. Vet ikke hva jeg leser. Vet ikke hva jeg gjør hver dag. Hva jeg jobber med. Hvem jeg er sammen med. Hva jeg tenker på. Drømmer. Frykter. De vet ikke hva jeg gjorde før de kom inn i verden. Det vet ikke hva jeg gjør etter at de er flyttet ut i verden. Jeg vet ikke mye om barna mine. Kjenner ikke mange av vennene deres. Vet ikke hva de leser. Vet ikke hva de gjør hver dag. Hva de jobber med. Hvem de er sammen med. Hva de tenker på. Drømmer. Frykter. Jeg vet ikke hva de gjør etter at de er flyttet ut i verden. Jeg vet ikke mye om mamma. Mamma visste ikke mye om meg.
Å, mamma, ikke fortell meg, fortell meg om hvorfor du er så trist? Ikke fortell meg, fortell meg hvorfor du gråter? Ikke fortell meg, fortell meg hvorfor du sukker så stille? Ikke fortell meg, fortell meg om blåveisen din? Ikke fortell meg, fortell meg alt.
Hvis jeg hører et eneste oppbyggelig ord til om meningfullhet om livsfaser om hvordan ting henger sammen hvis noen spør om det går bedre hvis noen sier at det snart blir lettere at hun var gammel at det er livets gang at vi alle skal dø at jeg skal gjøre noe hyggelig at det er godt det ikke var et ungt menneske som døde av kreft at jeg ikke skal klandre meg selv at det ikke er sikkert det var så ille at det var godt hun fikk være sammen med noen av sine at hun var heldig som fikk leve så lenge at jeg skal ta en ferie at det er naturlig at det var godt hun fikk slippe at