Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset, - en fascinerende og beundringsverdig dame det er vanskelig å bli helt klok på. Etter å ha lest tre biografier om henne (av henholdsvis Gidske Anderson, Tordis Ørjaseter og Sigrun Slapgard), samt lest de fleste av hennes hovedverk og besøkt Bjerkebæk diverse ganger, kunne jeg ikke dy meg, men kastet meg også over denne lille boken med den fascinerende tittelen!

Det er en liten og hendig bok med korte kapitler, og forfatterinnen takler godt det vanskelige oppdraget hun fikk: å skrive kort om Sigrid Undsets forfatterskap, både for dem som ikke kjenner det fra før, og for dem som kjenner det, - og det klarer hun! Selv om jeg kjenner igjen noe i alle kapitlene, er mye gått i glemmeboken, og jeg blir også presentert for stoff som er nytt for meg. Og selve vinklingen er jo også ny, kapitlene er mer tematiske og de fleste tekstene er knyttet mer opp til Undsets tanker og bøker enn til hennes livsløp, og de er presentert og vurdert av en ny stemme, - og til og med skrevet på Bjerkebæk! Veldig godt gjort, - og det ga meg lyst til å finne frem Kristin Lavransdatter, igjen!

«Hele denne sommeren har jeg sittet på Bjerkebæk og lest og skrevet, men mest lest, mens jeg har grunnet over den enorme kraften i det omfangsrike forfatteskapet hun etterlot seg...Dette skulle jo ikke bli en lang og omfattende bok, og det var vanskelig å skrive kort om det store forfatterskapet. Men det var det som var mandatet, å skrive kort om noe som er så omfangsrikt. Så mye stoff måtte jeg la ligge, mens jeg strengt prioriterte enkelte innganger og dypere dykk. Både for leser som ikke kjenner forfatterskapet så godt og for lesere som kjenner det godt fra før.»

Sitatet over er fra etterordet i boken Jeg har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. Boken er skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen og handler om Sigrid Undsets forfatterskap.

Jeg har lest boken på eBokBib. Papirutgaven er på 190 sider og boken ble utgitt i 2017 på Kagge Forlag. Bokklubben har kategorisert boken under Litteraturvitenskap. Jeg likte boken, veldig, veldig godt.

Boken til Kristin Brandtsegg Johansen er for meg en «teaser» - jeg får lyst til forkaste alle planer om bøker jeg skal lese, og kaste meg over biografiene om Sigrid Undset som står i bokhylla – både leste og uleste. Lese bøkene Sigrid Undset har skrevet. I første omgang romanene som står i bokhylla, Jenny og Våren, som jeg har lest flere ganger. Jeg har lånt og lest trilogien om Kristina Lavransdatter og Fru Marta Oulie år tilbake, og før jeg startet med bokbloggen. Den eneste boken som jeg har lest og skrevet om på bloggen, en bok som indirekte handler om Undset, er boken om mannen hun var gift med og skilte seg fra:
Sigrun Slapgard: Maleren - en roman om Anders C. Svarstad

Jeg likte boken til Slapgard, og ble kjempebegeistret over boken til Kristin Brandtsegg Johansen. Ser ikke bort i fra at jeg kjøper den. Jeg velger å avslutte omtalen med et sitat fra boken til Brandtsegg knyttet til romanen Jenny;

«Etter at Jenny kommer ut, blir hun invitert til å delta i en spalte om hva forfattere mener om sine egne bøker. Sigrid Undset takker ja, men tar forbehold om at hun ikke vil svare på anmodningen om å komme med en anvisning for hvordan boken bør leses. Hun tilføyer ganske skarpt at hvis en forfatter ikke har lyktes med å skrive inn de tankene hun som kunstner ønsker å dele med leseren, så er boken mislykket, og da hjelper det ikke å komme med tillegg og fortolkninger. Hvis en bok blir misforstått, ikke fordi den er uklar, men fordi leseren er fremmed for bokens forestillingsverden, nytter det ikke at forfatteren løper etter og forklarer, utenfor boken ramme, for å komme til forståelse med leseren. Bokens forestillingsverden er forfatterens, og han eller hun kan bare tale ut fra den.
Likevel vil hun si noe om den følelsen boken er skrevet ut fra, og det var en følelse av «at det er en deilig og farlig tid vi lever i. De bånd som tidligere tiders sosiale vedtekter, nedarvede religiøse forestillinger og offisielle moral la på det enkelte individ, er redusert til et minimum.» Så gjentar hun den samme devisen: »Man kan i alle fall vanskelig skyte skylden for sine ulykker på dem, og hvert menneske bærer i vår tid selv ansvaret for sitt liv, dets ære og dets skam, i så høy grad som ikke har været tilfelle i mange generasjoner.»

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link

Fantastisk flott bok, lærerik til tusen på en lekende lett måte :)