"Jeg foreslår at vi våkner" av Beate Grimsrud har fått strålende kritikker. Dagbladet skriver "Rasende, råsterk kreftroman. Beate Grimrud inviterer til en språklig berg-og-dal-bane som får deg til å skrike av fryd og redsel", og det bare i overskriften. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, så jeg velger å kjøpe boken, enda temaet om kreft fremkaller angsten i meg. Boka ramler ned i postkassen min den dagen nekrologene over Beate Grimsrud står i landets aviser. Hun har gått bort bare 57 år gammel. Jeg må legge bort boka, jeg klarer ikke begynne på den enda, før i dag.
40 sider ut i boka kan jeg konstatere at Beate Grimsrud har et blomstrende og originalt språk. Hun leker med ord, ord som blir til lekne setninger. Jeg er spent på fortsettelsen. Kombinasjonen av det lekne språket og det alvorlige temaet gjør meg nysgjerrig.

Vondt om sykdom, angsten for å dø, viljen til å leve. Vanskelige betraktninger og jeg lot meg rive med ned i Vilde sitt univers. Jeg tenker også at helsepersonell kunne ha lest denne, for å kjenne redselen den alvorlig syke bærer i seg og med seg hele døgnet og hvordan det topper seg hver gang hun skal på sykehuset,. Hun har et levende språk og en malerisk fremstilling, Beate Grimsrud. Ekstra vondt er det å lese boken når jeg vet at hun selv nylig døde av sykdommen.

Dessverre synes jeg boka ble for lang, den hadde i mine øyne grepet leseren enda mer dersom det ble brukt noe færre ord, sekvenser ble tatt ut og historien om reven og rotta ble en annen bok.

Sitat:» fikk vi evig liv på jorden, ville vi for alltid være døde». Boken er full av undrende, rent filosofiske betraktninger som jeg likte svært svært godt!

Jeg har brukt tid på denne romanen. Den er lang, men viktigere er vel at den har en tung tematikk. Vi kommer nær på livet, på sykdommen, kreften og behandlingen. Og på døden. Det er jo vanskelig å skille denne lekne norsk-svenske forfatter-hovedpersonen fra Beate Grimsrud selv som døde ikke lenge etter romanen ble utgitt. Så vi kommer tett på, redselen for sykdommen, angsten for døden og vegringen mot å bli sykdommen. Men samtidig er språket så lekent, refleksjonene så tankevekkende og bildene så slående, at det blir ikke en trist og dyster lesning. Det blir som et musikkstykke: tung-lett-lett-tung-tung-lett.

Jeg tror jeg hadde likt romanen enda bedre om den var blitt redigert med en strengere hånd, men likevel synes jeg at komposisjonen mellom det tunge, sykdomsbeskrivelsene, besøkene på Sødersykehuset og det lette, de lekende barna, skaperkraften og det absurde skaper en slags helhet.

Sår historie om alvorlig sykdom, og livet som fortsetter på alle kanter rundt samtidig. Jeg liker historiefortellingen rundt Vilde godt, og at rotet i tankene hennes blir så tydelig, det er så lett å kjenne på uroen og panikken og redselen og kjærligheten. Men jeg blir distrahert av rotta og reven, jeg skjønner tanken bak, men jeg klarer ikke å bli grepet av dem. Men det er Vilde som sitter igjen hos meg når boka er ferdig lest, og det kommer hun nok til å gjøre en stund.

En sterk roman som kom ut få måneder før forfatteren døde. Boka handler om Vilde som har fått kreft, basert på Beate Grimsrud sine egne faringer med kreftsykdom. Anbefales, selv om det er tungt lesestoff- men humoren og alt det andre veier opp og gjør dette til en god leseopplevelse tross alt. mer i bloggen min her

Fem damer å se opp for i følge BOK365

Har du noen spennende forfattere (damer) å tilføye?

Målet er 65 bøker.

Lest i 2020

Vinnere

En oversikt over leste bøker i 2020.