Intens bok om miljøkriminalitet. Skremmende hvor handlingslammet verdenssamfunnet er ovenfor kriminelle og storkapital som utnytter sårbare ressurser.

Gode bøker fortjener gode omtaler. Derfor opplever jeg det som mer krevende å omtale bøker jeg liker ekstra godt. Som boken til Eskil Engdal og Kjetil Sæter: Jakten på Thunder.

For meg er boken midt i blinken: interessant, lærerik, spennende, nedslående og sjokkerende lesning. Samtidig ligger det et håp i det jeg leser. At det finnes mange engasjerte og flinke mennesker som jobber mot miljøkriminalitet. Mennesker av typen «leve Toten, skit i Norge» må holdes utenfor maktapparatet. For å bekjempe miljøkriminalitet av denne typen må det et internasjonalt samarbeid til. I det samarbeidet må også miljøorganisasjoner inn. Jeg håper mange, mange leser denne boken. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.

Jakten på Thunder er en faktabok utgitt i 2017 av forlaget Vigmostad & Bjørke. Den handler om ulovlig fiske som grådige redere står bak. Som utnytter smutthull i lovverket. Som får hjelp av at de kan flagge skipene i røverstater, gjemmer eierselskapene i skatteparadiser. Får hjelp av skipsagenter, havnemyndigheter, banker og forsikringsselskaper. Store deler av den enorme profitten holdes utenfor beskatning. I hjemlandet brukes profitten til å bygge opp forretningsimperium som i tillegg subsidieres av EU og spanske myndigheter. Det er mafiatilstander som er skremmende å lese om.

Thunder var et av seks piratskip kalt «The bandit 6» ble jaktet på i fire måneder blant annet av Sea Shepherd. Skipet ble brukt til ulovlig fiske av patagonisk tannfisk i Antarktisk. Hoveddelen av boken handler om jakten på fartøyet som endte med at rederen, som ikke var enkel å oppspore, ved hjelp av offiserene ombord i skipet valgte å senke skipet for å skjule den ulovlige lasten. Men boken gir også et helhetsbilde av problemområdet.

Slik var starten for skipet:

«Den 23. mars 1969. Det var en håpefull vårdag i Ulsteinvik på den norske vestkysten.
Ved utskipningskaien på Hatlo Mekaniske Verksted lå en skinnende nybygd hekktråler med det siste innen filetmaskiner, avskinningsmaskiner, et veldig fryserom og innredning for et mannskap på 47. Skipet hadde også aircondition, som skulle gjøre det svalt selv i tropiske farvann.
Det var den mest avanserte fabrikktråleren som noen gang var bygd i den tradisjonsrike verftsbygda. Fartøyet skulle til Færøyene, der det skulle lede færøysk fiskeri inn i den moderne tid.
«Voner du navnet høyt vil bære. Vesturvon skal navnet ditt være», leste gudmoren før hun lot champagneflasken smelle inn i siden på skipet som mange år senere skal bli kjent som Thunder. Deretter ba verftets disponent gudmoren om å følge båten med gode tanker resten av sin levetid.
På Færøyene ble tråleren mottatt av et hornorkester og en jublende folkemasse.Den første skipperen, den tause og myndige Davor Poulsen, holdt andakt i salongen hver søndag, uansett hvor godt fisket var. I flere år fisket de på bankene rundt Grønland, to ganger fikk skipet et motorhavari og måtte slepes sørover. Men Vesturvon var en overlever, mens stormen blåste takene av husene på Færøyene og slepetrossen røyk, kom tråleren seg mirakuløst til et verft i Danmark.
Etter 17 års tjeneste i torskefisket rundt Grønland og Færøyene ble Vesturvon solgt til det tradisjonsrike engelske familierederiet Boyd Line. Da skipet i 1986 seilte inn til den engelske havnebyen Hull, fikk det navnet Arctic Ranger.»

Som det står i boken, under navnet Thunder skulle skipet etterhvert forsvinne «inn i en malstrøm av fordekte eierselskaper, bisarre skipsregistre og lyssky ekspedisjoner.»

Skipet fikk en tragisk slutt – her er det som mannskapet på skipet til Sea Shepherd, Bob Barker, som observerer at skipet synker 6. april 2015 – kjenner at jeg bare blir trist av å lese dette:

«Så kommer mannskapet opp på broen for å ta et siste farvel med skipet de har fulgt i 110 døgn. Klokken 12.52 legger Thunder seg ned i havet. Det er akkurat som om skroget steiler. Først flommer vannet over bakerste del av akterdekket, snart slår det inn mot rutene på styrbord side av styrehuset, kjølen reiser seg 80, så 90 grader. Ikke lenge etter er bare de to ankerklyssene synlig som to øyne som tar en siste titt på himmelen for de takker av etter 46 års tjeneste. Luften som presses ut av skipets indre, reiser en flere meter høy vannsøyle, som en geysir. Idet den forreste delen av baugen slukes, farges sjøen turkis. Så lukker havet seg stiller rundt Thunder og forsegler skipets 3,8 kilometer lange reise i graven.»

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Historien i seg selv er spennende nok, men jeg irriterer meg stadig over språket og at det blir mye oppramsing av steder og navn. Det føles som å lese en evig lang avisartikkel.