Jeg har opplevd ting som gjør at jeg ikke tror på fine fasader, ting som har lært meg å leke. Ja, leke er ordet, leke med maktens sirkler, leke med vedtatte sannheter og med politiske liksom katastrofer. Og leken fortsetter. Ved å gjøre meg til en av landets offentlige stemmer etter mitt lange fravær, har Norge kastet meg ut i andre deler av verden , men stadig for å frembære rettferdighetens ideal. Jeg vet at sett fra Frankrike, som oppfatter seg som verdens navle, virker fødelandet mitt ganske lite. Men det er rikt både på olje og ideer, det har internasjonal tyngde og ressurser til å finansiere betydelige utviklingsprosjekter. På mitt hjemlands vegne reiser jeg, jeg observerer, jeg gir råd, jeg kjemper. Jeg har ikke vært så lykkelig på tyve år.

Hvis vi må finne en skyteskive, er det skatteparadisene. For å si det rett ut: Det er takket være dem at det økonomiske byttet røvet ved korrupsjon og tyrrani aldri blir oppdaget av dommere, skattemyndigheter og folkeopinionen. De har aldri vært gjenstand for noen bred politisk debatt.

Jeg bruker både drøm og aktiv handling begjærlig og trenger dem begge for å komme videre. Det motsatte av drøm er rett og slett mangel på drøm. "Sats på hellet, hold fast på lykken og gå farene i møte Da blir de vant til å se deg slik ", skrev den franske poeten Rene Char.

Nå ser jeg på diplomatiet som en skyttergrav midt mellom tale og handling. Det er svært langt fra det første til det andre. Jeg kjemper for å gjøre avstanden mindre. Avtomme ord vil jeg forme nye, jeg vil sette fart i tregheten, ut fra de store konferansene som fører til myke kompromisser, vil jeg plukke ut de mest briljante aktørene og alliere meg med dem. Jeg vil ikke tro at verden har stivnet helt til.

Etter å ha fått Paris på avstand, får jeg bekreftet at den franske eliten bare er en gutteklubb som ikke lenger er med på å utvikle verden.