Det finnes millioner av mennesker som lever i autoritære regimer eller i konfliktområder og land med en ustabil sikkerhetssituasjon. Det finnes også millioner som tilhører minoriteter som blir diskriminert, for ikke å snakke om de millionene av kvinner som lever i patriarkalske samfunn der de systematisk diskrimineres, og hvor grunnleggende menneskerettigheter ikke respekteres.

Når også enkelte muslimske ledere uttaler at "terror ikke har noe med islam å gjøre", kan det være en form for normbyggende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sender positive signaler til den muslimske befolkningen.
Det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam må likevel ikke bli en lettvint måte å distansere seg på fra et problem det er nødvendig å ta tak i. For slike uttalelser forplikter. De må følges opp med teologisk og ideologisk konfrontasjon, slik at de militante kreftene hindres i å spre sin ideologi og radikalisere flere. Terroren begås faktisk i islams navn, og jihadistene rekrutterer fra muslimske miljøer. Ifølge Michael Cook, en av verdens fremste islameksperter, er dagens islamister dypt påvirket av den islamske tradisjonen.

Det finnes mange innvandrere som ser den norske majoritetskulturen som en trussel mot sin egen identitet og som er ekstremt opptatt av at deres barn ikke blir for norske. Ifølge rapporten Transnasjonal oppvekst fra Institutt for samfunnsforskning befinner det seg mange hundre norsk-somaliske barn på lengre utenlandsopphold i Somalia, Kenya og Egypt. Fenomenet er størst blant norsk-somaliere, men også barn med pakistansk og irakisk bakgrunn sendes til foreldrenes hjemland for lengre perioder. Hovedårsaken til at barn sendes ut, er misnøye med det norske skolesystemet. Man sender altså barn alene til utlandet uten at foreldrene er med og begrunner det med at det er bedre for dem enn å få skolegang i Norge og leve sammen med foreldrene sine.
I et intervju med Aftenposten svarte nesten samtlige kvinner på voksenopplæring på Grønland i Oslo at de ville sende barna sine på en muslimsk skole. Bruk av barnehijab, som seksualiserer barn og markerer klare skiller fra ikke-muslimer, er også utbredt. Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land. Hijabens skadelige virkninger på småjenter er dessverre ikke godt nok utredet og dokumentert, men som organisasjonen min LIM har argumentert med, kan tildekking av nærmest all hud føre til vitamin D-mangel med risiko for rakitt (skjelettsykdom) hos barn og osteomalasi hos voksne. Sollys er menneskets viktigste kilde til vitamin D, i tillegg til kost som fet fisk og tran. Jo mørkere hud, desto mer eksponering trengs for å få dekket dagsbehovet for D-vitamin. Med kort solsesong er det viktig å tenke på helsemessige langtidsvirkninger av tidlig tildekking av jenter.
Det er grunn til å anta at foreldrene insisterer på at døtrene deres bærer hijab fra tidlig alder av frykt for at de skal nekte å gjøre det når de fyller 18 år. Når man vokser opp med hijab, vil den lettere kunne bli en uløselig del av ens identitet utover i voksen alder. I så fall er det en kynisk indoktrineringsstrategi som ikke tar hensyn til de mulige uheldige konsekvensene for tilslørte barn - spesielt i barnehage- og skolesammenheng. Slike praksiser utfordrer både våre likestillingsidealer og toleransens grenser. Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) uttalte at hun ville ha hijaben ut av barneskolene, men det er kun FrP som har gått inn for regulering av hijabbruken i barneskoler slik det blant annet er gjort i Frankrike.
Noen foreldre prioriterer å sende sine barn til daglige koranskoletimer, ofte på bekostning av skolearbeid, lek og fri utfoldelse. De pålegger barna restriksjoner med hensyn til å omgås nordmenn på klasseturer og i bursdager, og er imot å la sine barn delta i svømmeundervisning og gymnastikk på skolen. I sum en demonstrasjon av annerledeshet og motvilje mot å integrere seg i det norske samfunnet de har valgt - for seg selv og sine barn - å bli en del av.

Det er et paradoks at barnehijab er mer utbredt i Norge enn i flere muslimske land. Hijab har først og fremst med kontroll av jenter å gjøre, men er også en del av en identitetspolitikk. Jenta som blir ikledd hijab, skal ikke bli for norsk. Hijaben blir en tydelig markør som tydelig skiller henne fra både gutter og ikke-muslimer.

Begrenset migrasjon kan være bra for både fattige og rike land, men massemigrasjon påvirker som regel begge parter negativt.