To mennesker, som i det ytre ser ut til å ha en del til felles, møtes. Når Chihiro og mannen i vinduet på den andre siden av gaten blir kjent, oppstår et vennskap og en nærhet. Er dette nok til å bygge et kjærlighetsforhold? Det ligger noe i fortiden til mannen som preger han sterkt i dag, og kanskje hemmer han i forholdet til Chihiro. Denne romanen er enkel i formen, men dykker dypt ned i følelseslivet til to unge mennesker.

"Akkurat nå er jeg også utslitt og har ikke ork til å begynne på noe nytt forhold, men om en stund, tenkte jeg, så vil jeg være forelsket og leve et ungt og lystig liv. Jeg har lyst til å bruke tiden man har her i livet på unødvendige og deilige ting som det å gå på kino, krangle, vente på hverandre på avtalt sted, spise noe godt ute[...] og alt slikt. Jeg har ikke lyst til å ha noe med det tunge å gjøre. Det var jo det jeg ønsket meg, men blir jeg sammen med denne fyren her, ser det ikke ut til at vi kan reise til varme kilder og sex blir rene botsøvelsen. Æsj, dette har jeg ikke lyst på, jeg har lyst til å ha det moro i livet, tenkte jeg da, jeg tenkte det lett." Innsjøen

Chihiro befinner seg i et veikryss i livet. Moren, som Chihiro har pleid en stund, har dødd nylig etter lengre tids sykdom. Faren lever, men kunne like gjerne vært død for hennes del. Karrieren som maler og designer går skinner, men ikke like glatt som den gjorde for en tid tilbake da hennes pensel glitret og hun gjorde seg bemerket nok til å komme på tv. Og i privatlivet skjer det ingenting. Det vil si inntil hun får øye på den lavmælte og reserverte naboen, Nakajima.

Doktorgradsstudenten har mange ting tilfelles med Chihiro: Som henne har han blitt fostret opp av en mor som har klemt ham så sterkt og så lenge at avtrykket av henne fortsatt sitter i ham. Men i motsetning til Chihiros mor, har Nakajimas mor hatt en forståelig grunn til å gi ham nevrosene sine i arv.

Han ble nemlig bortført som barn av en kult, og hadde ikke moren satt himmel og jord i bevegelse for å få sønnen hjem, ville han fortsatt mest sannsynlig delt en usikker skjebne med de andre barna som kulten hadde snappet fra rundt omkring i Japan.

Chihiro har ikke opplevd noe så traumatisk, likevel finner de hverandre. Først forsiktig, veldig forsiktig, før de sakte finner en viss balanse mellom det vante skyttergravslivet og det voksende behovet for å gå opp og møte den andre på åpent landskap. Med alle farene det innebærer.

En av blurpene på baksiden av «Innsjøen» sier noe sånt som at en av bokas sterkeste sider er hvordan den får sagt noe vektig uten at det egentlig skjer så mye. Jeg leste blurpen før jeg leste boka, og enda jeg vanligvis skyr som pesten bøker som sier «noe vektig uten at det egentlig skjer så mye» (fordi jeg har erfart at de fleste av dem bare er pretensiøse fis), tok jeg en sjanse på Banana Yoshimotos roman.

Jeg kan ikke si at boka overbeviste meg om at jeg er et fjols med en snever litteratursmak. Men det skal også sies; den sendte meg heller ikke tilbake til min litterære skyttergrav. Det er verdt noe.

Karakterene er mangesidige og interessante, språket er til tider poetisk, og den siste tredelen er god nok til å fortjene en treer på terningen.

Hvis du er interessert i Japan, japansk litteratur, karakterer og bøker som ikke er interessert i gi deg en klem, men som nøyer seg med å bare gi deg et vink, så «Innsjøen» en bok for deg. Ellers kan du greit hoppe over denne.

Tittel: Innsjøen
Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 149

Terningkast: 3