Oftere enn jeg liker opplever jeg norske skjønnlitterære bøker som alt for kalde. Språket er så kontrollert og karakterene er tilknyttet og betydelige sider ved deres karakter og dramatiske behov gis til leseren i små drypp at jeg har mistet interessen for både boka og hvordan det går med personene i den når boka endelig får en stødig kurs.

Eivind Larssens "Ingen savner Edward Niema" er sånn sett en "unorsk" roman. Historien kommer raskt i gang, vi blir fort introdusert for en karakter som er morsom, sympatisk og som allerede i løpet av de første kapitlene får et mysterium både han og vi vil oppklare.

Edwards er aktuar. Eller var. Samme dag som han blir førtidspensjonert fra jobben (mot sin vilje), forteller kona ham at hun er syk. Vant med å begripe verden og livet gjennom tall og beregninger, slår han raskt fast at det er sekstisju prosents sjanse for at hans kone- en religiøs kvinne som har jobbet som regnskapsfører i mange år- vil dø innen seks år. Men som han selv innrømmer, oppfører fremtiden seg sjeldent som fortiden, og kona dør tre uker senere.

Det nevnte mysteriet blir Edward kjent med når han skal ordne med begravelsen. Han finner ut at noen har betalt alle utgiftene for begravelsen. Til og med for en nekrolog i avisen. Like etter får han et tilbud han vanskelig kan si nei til fra en mann med en kriminell bakgrunn og et mistenkelig forbindelse til den døde kona. Deretter blir hverdagen hans både mer interessant og farligere.

Det første som falt meg inn etter at jeg leste ferdig "Ingen savner Edward Niema", var at den, i motsetning til så mange norske skjønnlitterære bøker jeg har lest i løpet av det siste, var blitt skrevet med et publikum i tankene.

Jeg trodde en gang at det var en selvfølge at en bok som har blitt skrevet og gitt ut, nødvendigvis må være skrevet for et publikum. Men i løpet av de siste årene har jeg hatt et sterkere inntrykk av at mange bøker gis ut for å gis ut, eller for å bli lest av en liten sirkel av venner og venners venner.

Det er den eneste forklaringen jeg har på at det gis ut så mange bøker uten en ordentlig historie, med hovedpersoner som nekter å ville noe, som aldri engasjerer.

Anbefales varmt!

Det er ikke sant at ingen savner Edward Niema. Jeg gjør det. Jeg savner Arek, Lorentz og Mattis!
Boka byr på en fin og var historie om vennskap mellom menn og om å finne seg sjøl. Og om at det er aldri er for sent å besette hovedrollen i sitt eget liv!

Da Edwards kone dør oppdager han at hun har holdt en del ting hemmelig for han. Begravelsen hennes er ordnet, noen spionerer på leiligheten og han får et underlig tilbud.

Larssen nevner komponisten Janácek (som ble nyberømt etter at Murakami skrev om hans symfonier i 1Q84. Musikken er fremmed for meg, men den er så sær og vakker at jeg prøver å bli kjent med den) og musikken understreker Edward; korrekt og gammelmodig med et ønske om å leve fritt

Arbeidet som aktuar hadde gitt en hensikt. Kona hadde gitt farge, gitt liv til hverdagen. Edward oppdager at han er ensom og ikke helt vet hva han ønsker å gjøre som enkemann og førtidspensjonert.

"Ettersom jobben ikke lenger ikke brøt opp dagene i arbeidstid og fritid, ble all tid identisk, en udefinerbar, tom størrelse som han til gjengjeld hadde utømmelige mengder av"

Til mennene med kikkert og mafiametoder tar kontakt. Da skjer mye fort. Og det blir litt slap stick, litt actionfilm og mye humor. Humoren minner om Paasilinna. Edward lærer nye ting om seg selv, om savn og vennskap (boka er en slags feelgood for menn) og at han er mer snarrådig enn han tror

Språket til Larssen er en nytelse. Fortellingen flyter lett og lekent. Jeg frydet meg under lesingen, koste meg med det gryende vennskapet mellom Edward og Arek, grøsset over den polske vinterkulda i mafiahjertene og gledet meg over slutten.

Jeg har tenkt på Edward, Arek, Lorenzo og gorillaen Mattis lenge etter endt lesing. I mine tanker legger Edward og Arek ut på nye eventyr. Boka bør bli en film!

• leses som trampeklapp etter en konsert hvor en klapper, plystrer og tramper for at bandet skal komme ut på scenen igjen

Dette er både en trist og morsom bok. Det er trist hvordan Edward har det, savnet etter konen, etter jobben og etter en mening. Men det er morsomt hvor oppfinnsomme han og Arek blir. Hvor langt de klarer lure dem som egentlig ikke lar seg lure og hvor langt ut i galskapen de kan befinne seg. Jeg storkoste meg med boken. Det er virkelig en bok for en høstkveld du trenger noe koselig og varmt å lese. Men den passer også til å lese mens du tar toget på jobb, den er underholdende og vil fenge deg og dra deg vekk fra trengselen av mennesker rundt deg. Og ikke minst få deg til å glede deg til togturen hjem!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

En bok om å miste og finne. Og å ta sats. Debutantbloggen: Lyden av en som er borte

Snedig og fengende frem til slutten. Da ble den litt som en actionfilm og litt too much for meg.

Min favorittliste for 2015

Lest i 2020

Har lyst til å lese disse bøkene.