Omtale fra forlaget
Ed Kennedy is an underage cabdriver without much of a future. He's pathetic at playing cards, hopelessly in love with his best friend, Audrey, and utterly devoted to his coffee-drinking dog, the Doorman. His life is one of peaceful routine and incompetence until he inadvertently stops a bank robbery.
Forlag Alfred A. Knopf
Utgivelsesår 2006
Format Heftet
ISBN13 9780375836671
EAN 9780375836671
Genre Spenning
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka var bedre i begynnelsen enn på slutten. Litt nedtur, men absolutt verdt en titt likevel. Tidvis hysterisk morsom - spesielt første kapittel har noen uforglemmelige scener!
Det er en god stund siden jeg leste The Book Thief av Markus Zusak. Jeg likte den supergodt, og da jeg fant ut at han har skrevet flere bøker, måtte jeg sjekke dem ut også. Jeg valgte I Am the Messenger. Det er den jeg har hørt mest om, men jeg visste ikke egentlig hva den handlet om. Derfor ble jeg veldig (positivt) overasket over boka.
I Am the Messenger er veldig forskjellig fra The Book Thief. Hvor man i The Book Thief får nøye vite hvor og når handlingen foregår, får vi kun noen få hint i I Am the Messenger. Jeg gjetter at det er et sted i Australia (forfatteren er fra Australia), og at det er omtrent vår tid. Siden boka ble gitt ut i 2002, kan jeg tenke meg at det er sent 90-tallet - tidlig 2000-tallet. I tillegg er The Book Thief en roman om 2. verdenskrig. I Am the Messenger handler om en helt vanlig gutt, Ed. De kan ikke egentlig sammenlignes.
Jeg synes det er litt stilig at alle kapitlene er et kort fra en kortstokk. Det starter med ruter ess, så ruter to osv. Boka er delt inn i fem deler, de forskjellige fargene og jokeren til slutt. Det minner meg på at på norsk heter boka Jokeren.
Ideen er utrolig original. Jeg har aldri lest noe lignende før. Jeg har lest en del bøker i samme sjangeren, men ingen av dem har lignet på I Am the Messenger. Det er en veldig spesiell bok, og jeg skjønner hvis den ikke passer for alle, men jeg likte den godt.
Det første kapittelet var helt utrolig bra. Jeg satt bare og tenkte: Wow! Det var morsomt og man ble fort kjent med Ed, hovedpersonen. Dessverre går det litt tregt etter det, men det tar seg opp igjen i midten av boka. Etter det er I Am the Messenger en veldig god bok. Slutten var helt utrolig. Jeg hadde aldri sett det for meg, og jeg satt igjen og var fullstendig mind blown. Jeg vil kanskje gå så langt som å kalle det metafiksjon. Det er i hvert fall utrolig stilig.
Boka tar opp en del temaer som er viktige å tenke på, og jeg tror det viktigste er budskapet om at alle kan gjøre en forskjell. Ed får i oppdrag å levere forskjellige folk en melding, men hva meldingen er må han finne ut av selv. Ofte er det noe som gjør livet til den andre personen bedre eller lettere. Ed er med på å gjøre en forskjell.
"If a guy like you can stand up and do what you did, then maybe everyone can. Maybe everyone can live beyond what they're capable of."
Det tok litt tid før jeg skjønte meg på I Am the Messenger, men da jeg gjorde det, var den veldig rørende og godt skrevet. Jeg anbefaler den virkelig!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jokeren er en ganske original bok med et noe enkelt språk. Ed Kennedy mottar ulike oppdrag på spillkort og type oppdrag har sammenheng med fargen på kortet han får det på (ruter, hjerter osv). Oppbyggingen av boken gjør at handlingen drives fremover og jeg som leser blir nysgjerrig på hva som skal skje videre. Persongalleriet er både rikt og interessant. Boken har også et viktig budskap om å hjelpe hverandre. Les mer her.
Noen ganger er folk så vakre. Og da snakker jeg ikke om utseendet. Eller om hva de sier. Bare om hvordan de er.
My arms are killing me.
I didn't know words could be so heavy.
The gunman is useless. I know it. He knows it. The whole bank knows it. Even my best mate, Marvin, knows it, and he's more useless than the gunman. The worst part about the whole thing is that Marv's car is standing outside in a fifteen-minute parking zone. We're all facedown on the floor, and the car's only got a few minutes left on it.
Sometimes people are beautiful.
Not in looks.
Not in what they say.
Just in what they are.
This isn't about words.
It's about glowing lights and small things that are big.