"Hun prøvde så hardt hun kunne å kjenne igjen seg selv i dette kjøttet. Hun gjenkjente øynene, øyenbrynene, munnen, men de dannet ingen helhet. Når legen eller en sykepleier kom inn i rommet, la hun speilet raskt fra seg på nattbordet, og forestilte seg at bildet var fanget i det, og på den måten kunne hun skjule det for de andres blikk. Hun forsøkte å se vemmelse eller forferdelse i sykepleierens øyne. Men hun så bare likegyldig vennlighet." Hver dag er natt, s. 14

Et par dager etter en stygg bilulykke, kommer tv-journalisten Gillian til bevissthet og oppdager ikke bare at ektemannen Matthias er borte, men også at hun selv ikke kommer til å bli den samme. Bokstavelig. Skadene hun ble påført i ulykken er nemlig så alvorlige at hun må gå gjennom årelang plastisk kirurgi. Likevel er legen som kommer med nyheten snar med å forsikre henne om at resultatet, objektivt sett, vil bli bra nok til at hun kan få et normalt liv.

Gillian tviler ikke på at legen mener det godt, men hun har mindre tillit til legens fremtidsprognose. For det første er jobben hennes som tv-journalist fundert på hennes"look", og ingen tv-sjef, hvor enn hensynsfull og imøtekommende han er, vil jublende ta tilbake noen som har fått ødelagt sin fremste ressurs; utseendet. For det andre; hvor rosenrød kan fremtiden egentlig bli når Matthias er død?

Nesten umiddelbart etter at Gillian kommer hjem fra sykehuset og kommer i en noenlunde normal rutine som langtidssykemeldt, viser det seg at ulykken og bortgangen ga forholdet en glorie det ikke fortjente. Og jo mer Gillian legger sine egne handlinger og de til Matthias under lupen, jo klarere blir det at forholdet var i ferd med å møte veggen. Og jo klarere det blir, jo mer svarthvitt blir det.

Var den egentlige Matthias den generøse, omgjengelige og tiltrekkende mannen som så ut til å kjenne alle som var verd å kjenne, eller var han den sjalu, gretne og smålige som ble truet av hennes stigende stjerne i kulturlivet og voksende konto? Var hun den trofaste og lojale kona hun liker å tro at hun var, eller var hun en flørt som sto på nippet til å starte en affære med kunstneren hun traff i forbindelse med jobben?

Hvilken side man enn faller på, er det én ting det ikke er noen tvil om, og som til og med Gillian innrømmer i stille stunder: hun er skyld i omstendighetene som drepte Matthias. Ikke juridisk, siden hun ikke var den som kjørte, men moralsk. Bør hun da føle skyld? Og hva er skyldfølelsen verdt når hun slår inn på det samme gamle sporet som var roten til tragedien?

"Hver dag er natt" er en godt skrevet, til tider langsom (uten å å være kjedelig) og sjeldent sentimental roman om å starte med blanke ark. Språkmessig stiller alt seg på rekke, og forfatterens komposisjon, spesielt den langsomme avdekkingen av Gillians komplekse forhold til mennene rundt seg, er flott.

At Gillian som karakter blir mindre og mindre sympatisk, i hvert fall i mine øyne, er derimot et feilgrep. At hun ikke er en angrende synder, som det heter, gjør det enda vanskeligere å heie på henne, og i stedet for å se henne lykkes ser man heller frem til at hennes historie når sin ende, så man kan gå videre til noe mer interessant. Aldri ideelt.

"Hver dag er natt" er ikke en roman du bør løpe og kjøpe eller ivre etter å lese. Men hvis du er på biblioteket og ikke finner alternativer som appellerer, så er den ikke det verste du kan plukke opp.

Anbefales med stort forbehold.