Sveen er en historieforteller og for meg handler Guds barn om å fortelle, om fortellingenes makt. Om å fortelle som forklaring, som beskyttelse. Og om å fortelle for å vise en verden som var og den vi lever i nå.

Det noe forslitte temaet om det gode og det onde blir ikke banalt med Sveens ord. Han skriver om tvil og tro, om kjærlighet og overgrep med et poetisk og vakkert språk. Det er en slags trygghet i å lese en roman hvor språket er kompetent. Sveens fortellerstemme er kraftfull og bærer gjennom hele boka.

Gjenkjennelige temaer som vold og tap av verdighet, barn som lever i fattigdom og uten håp om en god framtid kunne vært fortalt i nåtid. Å bruke tiden Jesus levde i stripper ned og gjør emosjonene råere.
Sveen har en fabel som hinter om Utøya, en annen om Gaza i nåtid. Han favner vidt, han viser oss vår verden ved å fortelle fra Jesu tid.

Jeg tror at Jesus har levd, jeg tror han var en god mann. Der stopper det jeg tror på. For meg er historiene om Jesus fabler (sammen med resten av Bibelen).
Samtidig er det interessant å lese om personene i kretsene rundt Jesus. De historiske personene gir fablene snev av noe autentisk, noe ekte. Med Bibelens figurer som bakteppe spinner han fine tråder om menneskelige skjebner (obs! dette er noe helt annet en Dan Browns fantasier) .

Jeg liker skiftene i tid og fortellervinkel. Historien folder seg ut og omfavner mer for hvert kapittel. Som godt håndverk flettes trådene sømløst sammen mot slutten. Å vise den samme hendelsen fra fra flere personers standpunkt og med ulike reaksjoner er en spennende måte å fortelle en historie på. Jeg tenkte på de tidligere Tatantinofilmenes sprang i tid når jeg leste Guds barn. Boka har også snev av magisk realisme; som fortellingene til Allende.

Guds barn er en ambisiøs og vellykket fabelroman. Sveens språk er noe av det beste jeg leste i 2014.
Jeg leste boka i november og jeg bærer fortsatt noen av fortellingene med meg. Guds barn er en fabelsamling som gjør at en etterpå må reflektere, må kjenne etter. Les og spør: Hvem er den blinde mannen som stadig dukker opp og sår tvil? Hva kunne/ kan jeg bidra med?
Guds barn er en bok jeg er villig til å misjonere for.

"Guds barn", Lars Petter Sveen
Å hevda at eg er kristen vil nok være en overdrivelse, og truleg brot på eit bod eller to, men eg er litt fasinert av bibelhistorie, synes bibelen er verdas viktigaste bok, at Jesus var ein klok fyr, og at dei ti boda er heilt flotte reglar å prøve å etterleve. Fint at dei dukka opp for å modernisere denne heilt håplause mosegrodde Moselova - synd at ho ikkje er gravlagd for lengst.
Eg har gått i Golgata, vore i Betlehem, traska i sonens fotspor i følge med ein prest, sett og tatt på dei hellige stadane, og følt den hellige andes dårlige ånde ved klagemuren. Eg har blitt trua med våpen, og eg har trua andre med våpen. Sett so mykje maktmisbruk og undertrykking av disse som trur dei har greie på fred, frelse og slikt, at eg har mista trua på so mykje. Eg har eit inntrykk at våpen er alle religioner felles multiplum. Rart, når dei faktisk trur på den same guden - eller kanskje ikkje? Men å lese historier om kva folk gjorde, eller kva folk trudde dei gjorde, der nede for et par tusen år sidan liker eg godt, men denne boka var rett og slett kjedelig i lange perioder - men eg er glad eg las den heilt ut slik at eg fekk med meg slutten. Den var bra. Det er ei bok eg vil kalla velskreven, det var noko med språket, og utmalinga, denne hoppinga, som gjorde at det ante meg at det var vel verdt å fullføre.
No gler eg meg til å lese "Da punken kom til Lefsevika", Christopher Nielsen. Skal være mykje livsvisdom i den også.

Kritikerne overgår hverandre i ros av denne romanen. For meg ble dette ikke en ekstraordinær leseopplevelse. Mulig det er fordi jeg ikke har noe sterkt forhold til Bibelen. Link til et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Guds barn er Lars Petter Sveens tredje roman og ble utgitt i 2014. I romanen forteller Sveen historien om Jesus og menneskene rundt ham, men fra en annen vinkel enn det vi er vant til. Vi møter mennesker med historier vi aldri har hørt eller hørt lite om tidligere. Offiseren Cato er på jakt etter en liten jødekonge på ordre fra kong Herodes. Jakobs far frykter at sønnen er merket av det onde fordi han stammer. Anna leter etter den eneste mannen som har vært god mot henne. Nadab er røver, men han har også noe lyst i seg. Marta lærer seg morens historier utenat. De lever alle i en tid preget av uro og brutalitet, og i skyggene venter mørket.

Til tider føltes det som om jeg leste en bok på mange hundre sider. Det kan komme av at det av og til gikk for sakte, at det ikke skjedde nok, men jeg tror også at det har noe med at romanen rommer så utrolig mye, så mange historier og karakterer. Det er så mye man må holde styr på at man nesten blir litt overveldet. Likevel opplevde jeg å få mer og mer oversikt etter hvert og da var det også lettere å forstå sammenhengene. For det er kanskje det som er noe av det mest imponerende med denne romanen, måten Sveen får alt til å henge sammen på. Karakterer som har hovedrollen i et kapittel kommer tilbake som en bikarakter i neste kapittel og på den måten bygger kapitlene på hverandre.

Det som likevel imponerte meg aller mest i denne romanen, er språket. Det var språket som hele tiden fikk meg til å lese videre, språket som fanget meg. Lars Petter Sveen skriver poetisk uten at det blir for mye, han får selv det vanskelige til å virke enkelt. Flere ganger måtte jeg legge fra meg boka og tenke over måten ting var skrevet på, hvor godt han klarte å beskrive en tanke, en følelse eller en hendelse, hvordan han fanget et bilde med ordene sine.

Guds barn er en roman som bygger på en historie som de fleste kjenner til og som mange kjenner godt. Lars Petter Sveen gir oss en ny side av noe som allerede er kjent. Alle karakterene i romanen lengter eller leter etter noe, noe annerledes, kanskje noe bedre. De tviler og de frykter mørket. Hverdagen deres er preget av brutalitet, av død, av det vonde. Sveen beskriver godt hvordan alle mennesker bærer både godt og vondt i seg, hvordan alle mennesker kan gjøre både gode og onde handlinger. Det gode og det onde bindes sammen fordi det hører sammen, de er to sider av det samme, og hvordan man velger å handle avgjør hvem man er.

Alt i alt er Guds barn er god roman, men det er på mange måter en vanskelig roman å lese. Jeg brukte mye lenger tid på å lese den enn jeg vanligvis pleier å bruke på en bok på knappe 250 sider, så jeg vil absolutt si at den er tung, men om det er noe negativt er jeg ikke helt sikker på. Jeg er ikke kristen selv, men fant likevel mye i historiene som engasjerte og rørte meg, så selv om dette er en roman hvor kristendom og kristen tro står sentralt, føler jeg absolutt ikke at man må være personlig kristen for å få noe ut av den. Sveen forsøker på ingen måte å overbevise om at kristendommen er den eneste rette veien, men han forteller historier, og hva slags betydning disse historiene har, er opp til den som leser. Jeg vil anbefale denne romanen hvis man har lyst til å lese noe som er litt annerledes enn det man vanligvis leser.

Innlegget på bloggen.

I Guds barn er handlingens sentrum i utkanten av Jesus og selv om skyggen av Jesus kaster flyktig godhet over sine omgivelser har også den onde sin plass i dette landskapet. Kampen mellom disse krefter er sikkert beskrevet bra, men jeg fikk dessverre hverken tak på poesien eller det dramatiske element. Sånn sett ble boka mest irriterende. Begynte å irritere meg over språket også. Det er da noe.