...Først når vi er kommet frem til at det hele og fullkomne ikke finnes, har vi mulighet til å leve videre. Vi holder ikke ut det hele og fullkomne. Vi må reise til Roma og fastslå at Peterkirken er et smakløst makkverk, Bernini-alteret en arkitektonisk stupiditet ... Vi må se paven ansikt til ansikt og personlig fastslå at han når alt kommer til alt er et like hjelpeløst-grotesk menneske som alle andre, det må vi gjøre for å holde ut. Vi må høre Bach og høre hvordan han mislykkes, høre Beethoven og høre hvordan han mislykkes ... Og slik må vi også gjøre med de såkalt store filosofene, om det så er våre yndlingsåndskunstnere ... Vi elsker jo virkelig bare de bøker som ikke er noe helt, som er kaotiske, hjelpeløse ... et menneske blir vi jo bare hengende ved fordi det er hjelpeløst og ikke helt, fordi det er kaotisk og ikke fullkomment ...

Skjønt jeg først hadde avtalt å treffe Reger i Kunsthistorisk museum klokken halv tolv, var jeg der allerede halv elleve, for uforstyrret å kunne iaktta ham fra en mest mulig ideell synsvinkel, slik jeg allerede lenge hadde planlagt, skriver Atzbacher.

Vil De være så snill å ta den andre billetten, sa han, og så går De i Burgtheater med meg ikveld og deler den fornøyelsen den er, denne perverse galskapen, min kjære Atzbacher, sa Reger, skriver Atzbacher. Ja, sa jeg til Reger, skriver Atzbacher, hvis det er Deres utrykkelige ønske, og Reger sa, ja, det er mitt utriykkelige ønske og gav meg den andre billetten. Om kvelden gikk jeg faktisk med Reger i Burgtheater og så Der zerbrochne Krug, skriver Atzbacher. Forestillingen var redselsfull.