Omtale fra forlaget
For noen år siden besøkte James Rebanks en avsidesliggende øy utenfor Vega i Nordland. Her møtte han fuglevokteren Anna som tok seg av vill ærfugl og samlet ederdun, et eldgammelt yrke som var i ferd med å forsvinne. Men mot alle odds holdt Anna tradisjonen i live.
Hjemme igjen på gården i Lake District kunne ikke Rebanks slutte å tenke på kvinnen ute i havgapet. Etter noen år skriver han til henne og spør om han kan komme tilbake. Ta med arbeidsklær og gode støvler, og kom raskt for helsen min er i ferd med å svikte, svarer hun. Rebanks reiser så nordover for å være med på hennes siste sankesesong.
Dette er historien om den sesongen. Det er historien om et unikt og eldgammelt landskap, og om kvinnen som holder det i live. Etter hvert som ukene går, blir det som begynte som en flukt forvandlet til en ekstraordinær leksjon i selverkjennelse og tilgivelse.
«Fuglevokteren fra Vega er en magisk bok, en klagesang for en verden som står i fare for å forsvinne og på samme tid en hyllest av en ukuelig kvinne som er fast bestemt på å bevare den. James Rebanks har skrevet et stille og samtidig rungende mesterverk.»
John Banville
«En fantastisk bok – vidunderlig ulik alle andre. Fuglevokteren fra Vega er storhjertet og medrivende, en stille gripende beretning om selvforsyning og gjensidig avhengighet, om det livet som skaper oss og det livet vi skaper. Jeg ville ikke at den skulle ta slutt og jeg kan ikke vente med å lese den på nytt.»
Philip Gourevitch
Forlag Forlaget Press
Utgivelsesår 2024
Format Lydfil
ISBN13 9788232806935
EAN 9788232806935
Genre Hverdagsbetraktninger Personlige beretninger
Omtalt person James Rebanks
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet skulle en viss type personlighet til for å kunne bo på et fuglevær i varntiden, fortalte Anna. Stillhet er plagsomt. Folk er så vant til ståk og skravling at de knapt kan vente med å fylle stillhet med lyd.
Hun var vokteren av dette stedet. Alt rundt oss, mellom havbunn og himmel, var under denne sytti år gamle kvinnens beskyttelse. beskyttelse. Jeg så på henne sitte der i båten sammen med meg, og tenkte på hvor vidunderlig latterlig det var. Hun var maktesløs overfor de enorme naturkreftene som var i sving på øyene, og overfor problemene havet led under, men ikke desto mindre var hun innbitt bestemt på å prøve.
Jeg tror de begge var klar over at ting ikke kunne bli som før, at dynamikken kom til å endre seg, og at det kanskje ikke kom til å være behagelig for noen av dem. Kanskje er det med dunvær som med slektsgårder: nesten umulig å overlate til neste generasjon uten at noen blir såret. Vi kan ikke samtidig være det vi er og det vi ønsker å være; noe i oss må dø for at noe annet skal bli født.
Anna gikk foran meg over et bredt, flatt svaberg som et lite fyrstikkmenneske i en diger skjærgård. Langs stien lå det knuste gåseegg, og det var en liten bukt full av tang, drivved og skrot der. Hun viste vei til noen e-hus på en odde hundre meter unna. Underveis viste hun meg en haug med fjær; levningene av en gås som var drept av en havørn. Det pågikk en urgammel dragkamp her hver eneste dag, sa hun; mellom de som skulle bringe ungene sine til verden, og de som måtte drepe dem for å overleve. Hele fugleværet var som et Serengeti ved havet.
Jeg ble stående på toppen av åsen og tok utsikten inn over meg.
Sola var på vei ned og malte en iskald, hvit vei over havet. Den startet ute ved horisonten og gikk over bølgene, opp på berget, gjennom meg og tilbake til de snødekte fjellene langs kysten, Norges ryggrad. De blå fjellene der inne strakte seg helt til Sverige.
20 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketMitt eget lesemål for 2024 er å lese flere sakprosa og faktabøker. Bøkene er lagt inn kronologisk etter når de ble lest, mao. er den første boka lest i januar og den siste i desember.