«-Menn fødes som diktere. De er i konfirmasjonsalderen når de må forsone seg med den uunngåelige skjebnen; at de er genier. Det spiller ingen rolle om de skriver bøker eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn som kommer i veien for at de kan skrive.»

Auður Ava Ólafsdóttir, for en forfatter hun er. Nå har jeg lest Frøken Island, en roman utgitt i 2018 og på norsk i 2019. Og før det har jeg lest romanene Arr og Stiklingen. Jeg er så glad for at det er forfattere som skriver slike bøker og norske forlag som utgir bøkene på norsk. 200 sider, men den rommer så mye. En av kritikerne forlaget siterer kan jeg istemme etter å ha lest Frøken Island:

«Det er fascinerende hvor mye som kan leses mellom linjene. Det handler om Island, men er også allmenngyldig. Det handler om 60-tallet, men er også tidløst. Ikke minst i kjølvannet av metoo. Det er symboltungt, om en er på det sporet. Men kanskje er det bare en historie om at slik var/er det bare. En historie som fenger.» Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen

Jón Kalman Stefánsson skriver godt. Men jeg liker bøkene til Auður Ava Ólafsdóttir bedre. Håper virkelig at hun skriver flere bøker. Spesielt godt liker jeg dialogene i boken Frøken Island. Det gjør historien levende. En bok jeg er glad jeg har i bokhylla – den tåler å leses flere ganger.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget

Hekla kommer fra utkantstrøket Dalir. Hun flytter til Reykjavik for å skrive. Hekla er poet, men det er hemmelig. I 1963 var normen at menn skrev bøker, mens kvinner fødte barn og stelte hjemme.

Hekla får bo hos barndomsvennen Jón John. Han er homofil, og det er ikke lett. På båten blir han mobbet, og han blir også banket opp i tide og utide. Homofili er jo sykt, og Jón vil helst være "normal", men han klarer ikke. Han drømmer om å reise utenlands for å sy kostymer for teateret.

Hekla føler seg like utenfor som Jón. Hun går helst i bukser, og vil mest av alt skrive hele tiden. I stedet må hun servere slibrige mannfolk kledt i skjørt. Til stadighet blir hun tilbudt å bli frøken Island, men avslår. Hekla har det travelt; om dagen jobber hun, om natten skriver hun.

Godt språk, og flotte miljøskildringer. Blir helt matt av hvordan kvinner blir behandlet både privat og innenfor husets fire vegger!

Vakkert språk. Naivt, poetisk og avdempet.

Vi er på 60-tallet, og samfunnets forventninger er trange. Hekla ønsker å skrive, og drar først til Reykjavik og siden ut i Europa. Men hun er kvinne og vakker, så hun presenteres for muligheter som skjønnhetskonkurranser kan gi. Jon John er homo og en gud med symaskinen. Isa vil også skrive - og ha sex - og på grunn av det siste «ender» hun opp med to barn i en alder av 23.

Men det er språket som gjør romanen. Vekslingen mellom ro og utbrudd, mellom beskrivelse av været og store hendelser. Dramatisk, men med sinnsro.

Igjen har Audur Ava Olafsdottir gitt oss et fengende portrett av en kvinne eller to kvinner og èn mann, om hvordan det er å følge strømmen å gjøre det som forventes av en eller å følge drømmen og dermed risikere å stå litt på utsiden av samfunnet,i hvertfall om vi skriver 1963 på Island! Lavmælt og poetisk portrett av Hekla som gjerne vil bli forfatter. Anbefales!

Les gjerne hele omtalen min her.

Island 1963. Hekla flytter til Reykjavik for å bli forfatter. Hun flytter inn med barndomsvennen Jon John som er homofil. Begge føler seg annerledes. Kanskje forut for sin tid? Det er fremdeles veldig satte kjønnsroller. Det er en helt spesiell stemning i boken. Man føler man er på Island og ser det spesielle landskapet og været. Regn, hav, vulkaner, mørkt hele vinteren, endeløse dager om sommeren. Vi er med på det som skjer, vi får lese brev og høre replikkvekslinger. Men vi får ikke så mye av tankene til Hekla. Dette lager en litt mystisk, poetisk, filmatisk stemning over det hele. Veldig fin leseropplevelse! Anbefales.