Omtale fra forlaget
Første spørsmål: Hva er det en kvinne egentlig ser etter i en mann? Svar: Svært gode allmennkunnskaper, selvfølgelig. Det er 1985. Brian Jackson er ikke seksten lenger. Han er atten. Og uendelig mye mer reflektert og voksen og i balanse, liksom. Han skal begynne på Universitet. For å lese tykke bøker. Og lære seg å snakke flere språk flytende og like Bob Dylan. Han vil gå i middagsselskaper og si ting som "la oss nå huske å definere premissene" eller "jeg kjenner en dyp ambivalens overfor dette spørsmålet". Han vil tilbringe natten med en vakker og sofistikert og seksuelt utfordrende kvinne. Og kanskje, bare kanskje vil han melde seg på University Challenge, spørrekonkurransen han pleide å se på i sofaen hjemme sammen med faren. Lenge før han ble atten. Lenge før han begynte å bli litt flau av vennene sine. Lenge før faren døde, og det bare ble han og moren og et eller annet stort og taust igjen, og det eneste som hjalp var at Spencer kom innom, og ikke spurte hvordan han hadde det, men bare satte på noen nye plater som de hørte på sammen. Med "Første spørsmål" treffer vi David Nicholls akkurat slik vi husker han fra fjorårssuksessen "En dag": Hikstende morsom, sjarmerende selvironisk, uimotståelig medrivende. Samtidig sår og og innsiktsfull, med et overraskende underliggende alvor. Debutromanen "Første spørsmål" er en komedie om å bli voksen, om klasse og kjærlighet, familie og vennskap. Og om den uendelige avstanden mellom kunnskap og klokskap.
Forlag Press
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788275474481
EAN 9788275474481
Omtalt tid 1980-1989
Språk Bokmål
Sider 376
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
De første 200 s er supre. Så dalte den ørlite. Muligens fordi jeg hadde vent meg til den utrolig morsomme skrivemåten. Veldig underholdende!
Denne ble puttet i "made me smile"- bokhylla mi. Lettlest, til tider svært morsom men også sider med kjedelig oppramsing av ....? Tullete fakta? Ble litt sidehopping, men boka reddes av morsomme vinklinger og situasjoner.
Hver gang jeg hører Edith Piaf synge "Non, je ne regrette rien" - som er oftere enn jeg egentlig liker, nå da jeg går på universitetet - klarer jeg ikke å la være å tenke: "hva faen snakker hun om?" Jeg angrer så og si på alt.
I applied for the University of Life. Didn't get the grades.