Filmklubben

av (forfatter) og Tom Thorsteinsen (oversetter).

Libretto forl. 2010 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.00 (12 terningkast.)

25 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos ark.no

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

I denne selvbiografiske romanen forteller forfatteren hvordan han inngikk en avtale med sin 15-årige sønn. Sønnen hadde store problemer på skolen og ville slutte, og faren ga han et tilbud om at han kunne få kutte ut skolen, men da måtte han se tre filmer sammen med ham hver uke. Sammen ser de noen av verdens beste og verste filmer, og når filmklubben går mot slutten, bestemmer sønnen seg for å begynne på skolen igjen.

Omtale fra forlaget

Foreldre er også mennesker. Men hva gjør man med en sønn som nekter å gå mer på skolen? Faren får en uvanlig idé. Ingen skole, ikke noe arbeid, ingen husleie, men tre filmer i uken - den eneste utdannelsen sønnen får i løpet av de tre årene boken skildrer. Det er blitt en fortelling om mot og tillit, om grenseløs kjærlighet mellom far og sønn, og om hvordan tid og nærhet kan forandre livet. Alle som har vært foreldre eller barn, eller som noen gang har satt sine ben i en kinosal, vil elske denne boken! NEWSWEEK

Bokdetaljer

Forlag Libretto forl.

Utgivelsesår 2010

Format Innbundet

ISBN13 9788278862087

EAN 9788278862087

Omtalt person David Gilmour Jesse Gilmour

Språk Bokmål

Sider 208

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

0 3 6 3 0 0

Bokomtaler

«Vi snakket om 60-tallet, om The Beatles (altfor ofte, men han fant seg i det), dum drikking, klok drikking, litt mer om Rebecca («Tror du hun kommer til å dumpe meg?», Adolf Hitler, Dachau, Richard Nixon, utroskap, Truman Capote, Mojave-ørkenen, Suge Knight, lesber, kokain, heroinmoten, Backstreet Boys (mitt forslag), tatoveringer, Johnny Carson, Tupac (hans forslag), sarkasme, vektløfting, penisstørrelse, franske skuespillere, e.e. cummings. For en tid! Kanskje ventet jeg på en jobb, men jeg lot ikke livet vente. Livet satt der, rett ved siden av meg i en kurvstol. Jeg visste at det var flott mens det pågikk- samtidig som jeg på en måte forsto at et sted der inne i fremtiden ventet målsnøret på oss.» Filmklubben, s. 93 (Av David Gilmour, Libretto forlag, 2010, 208 sider)

Jeg plukka opp David Gilmours bok, «Filmklubben», i den tro at den ville være en bris av en roman. Jeg håpet også at jeg, hvis jeg var heldig, ville finne mellom dens to permer et par-tre anekdoter om filmer som jeg ikke hadde sett, men som ville bli inspirert eller påminnet om å se.

Håpet ble oppfylt, men antakelsen om at boka ville bli lest og levert tilbake uten at den gjorde et varig inntrykk på meg, ble pulverisert; Først ble jeg forført av Gilmours skrivestil, så ble jeg litt provosert av valget karakteren og forfatteren David Gilmour gjør tidlig i boka: Han lar sønnen, Jesse, slutte på skolen.

Alle og enhver som har vært barn eller forelder vil kjenne seg igjen i scenene tidlig i boka hvor Gilmour og sønnen diskuterer frem og tilbake om hensikten med å gå på skole (farens posisjon) eller meningsløsheten ved det når man mistrives og ikke presterer (Jesses argument).

Som en god forelder prøver David Gilmour å hjelpe sønnen med leksene, men uansett hva han gjør eller sier til sin ellers veloppdragne og samvittighetsfulle sønn, er det ingenting som når frem.

Da gjør Gilmour valget som overrasker sønnen og gjør ekskona og moren til Jesse, Maggie, perpleks, så betenkt, før hun motvillig omfavner det; han lar Jesse slutte på skolen.

Gilmours litt skjødesløse veiving med det hvite flagget, et valg han forsvarer med at det var et tapt slag, kommer med to betingelser: For det første må Jesse gå med på å aldri bruke narkotika, og for det andre må han se tre filmer i uken sammen med sin faren.

I årene som følger frem til Jesse blir myndig, ser og analysere far og sønn mange filmer; fra «På vei mot livet» (Francois Truffaut) og andre filmer fra den nye franske bølgen, til Paul Verhoevens «Basic Instinct» og «Showgirls». Fra Hitchcocks «Notorious» og William Friedkins «Eksorsisten», til Quentin Tarantinos «Pulp fiction» og «True Romance».

Mellom analysen av de ovennevnte og andre filmer og samtaler om emnene i sitatet øverst, lever far og sønn livet; den arbeidsløse tv-journalisten blir lovet oppdrag, mister det, får andre som han ikke tjener stort på, drar på ferie til Kuba med sønn og ekskone; Jesse blir besatt av en kanadisk-asiatisk hjerteknuser som heter Rebecca og som Gilmour-faren og forfatteren- referer til som «hurpe», dumper henne før hun sluker ham hel, går tilbake til henne, møter en annen jente, blir musiker og bryter først det ene løftet, og til slutt det andre.

Utover den lette og enkle skrivestilen, er det flere ting man kan berømme Gilmour for: Mot sterke odds klarer han for det første å gjøre sitt og sønnens opplevelser sammen til noe mer enn et prosjekt som var bok før det ble levd. Eller er jeg litt kynisk nå?

Uansett kunne jeg ikke la være å vurdere dette da jeg var ferdig med boka. Jeg var så provosert av Gilmours «hands off»-metode når det kommer til barneoppdragelse at jeg var villig til å skrive ham diverse motiver på det tidspunktet. Jeg har moderert meg litt i etterkant, men fortsatt er det noe i meg som får meg til å riste på huet når jeg tenker på Gilmours parole om at «lykkelige barn lever lykkelig».

Det skriker uansvarlighet, hippie, og øvre middelklasse-pretensiøst i mine ører.

Men kanskje tar jeg feil.

Anbefales med forbehold.

Tittel: Filmklubben
Utgitt: 2010
Forlag: Libretto forlag
Sider: 208

Terningkast: 4

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Håret hennes er svøpt i et håndkle etter dusjen, fingrene klimprer på en gitar. Kameraet fanger det hele, trappeløpet, mursteinene, den slanke kvinnen, før det nærmer seg Audrey og plutselig lar ansiktet hennes fylle hele lerretet – kinnbeina av porselen, den markerte haken, de brune øynene. Hun slipper gitaren idet hun ser opp, overrasket, mot noen utenfor bildet. "Hei", sier hun lavt. Det er slike øyeblikk som får folk til å gå på kino. Har du sett det, uansett hvor gammel du var, vil du aldri glemme det. Det er et eksempel på hva filmer kan klare, hvordan de kan smyge seg forbi forsvarslinjene dine og virkelig få hjertet til å briste.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Du vil kanskje også like

  • "Golemen & dsjinnen - roman" av Helene Wecker
  • "Stolleken - roman" av Maggie Shipstead
  • "Queenies kjærlighetssang" av Rachel Joyce
  • "Biene" av Laline Paull
  • "Jordfast" av Graham Norton
  • "Evig skal døden vera - kriminalroman" av Vigdis Kroken
  • "Tenk på et tall - roman" av John Verdon
  • "Perfekt" av Rachel Joyce
  • "Spøkelseståken" av Ronald Kabíček
  • "Helt sant! - roman" av Michael Palin
  • "I løse luften" av Ann Cleeves
  • "Jenta under jorden" av Elly Griffiths
Alle bokanbefalinger for dette verket