Omtale fra forlaget
"- Jeg vet ikke, sa jeg, fordi livet ikke er sånn. Når du blir eldre så tenker du over flere ting, du analyserer og bekymrer deg mer. Eller du får et perspektiv som gjør at du bare ikke kaster deg inn i følelser og hendelser sånn som du gjorde da du var yngre. Du er mer bundet opp av fortiden og fremtiden samtidig. Men hva vet jeg, sa jeg.
- Jeg liker det ikke, sa Hulda, jeg skulle ønske jeg kunne fri meg fra meg selv noen ganger."
Judith og Hulda har akkurat gjenopptatt kontakten etter mange år og har feriert sammen med sine familier i Italia. I etterkant av ferien drar Hulda på et kunstneropphold i England, men kommer ikke hjem igjen til planlagt tid. Judith er overbevist om at Hulda selv har valgt å forsvinne, for henne bekrefter dette bare Huldas evne til å foreta livsomveltende endringer. Etter elleve dager dukker hun opp igjen. Hun vil ikke si noe om hvor hun har vært og hva hun har gjort. I stedet ber hun Judith om å ta vare på sønnen det siste semesteret av videregående; mor og sønn må ha en pause fra hverandre.
"Et plutselig mørke" er en varsom og øm roman om lengselen etter å bli sett, lengselen etter å forsvinne, gleden over å møte noen, sorgen over at ingen kjenner oss. Vi forsvinner ikke for å unngå å bli funnet, men for at lengselen etter å finne oss skal vokse. Romanen er tilsynelatende hverdagslig, med brå eksistensielle innsikter.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788249522644
EAN 9788249522644
Språk Bokmål
Sider 217
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Sørlandets litteraturpris 2021
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg lurer på om han kunne kjenne mørket som kan sige langsomt på, eller som kan komme plutselig over deg, at han skjønte i løpet av et kort øyeblikk hvor alene man er i verden, at det fellesskapet man er satt inn i, som alle andre ser ut til å fungere i, egentlig bare er en løgn eller et vakkert ønske, fordi ingen kan være sammen med andre uten også å kjenne at de er begrenset til seg selv, sine egne tanker, sin egen kropp, sine egne følelser.
Jeg har alltid lengtet etter et slikt øyeblikk av den totale samhørighet med et annet menneske, og da vi satt der ytterst på terrassen og så ut over stranden som lå langt der nede under oss, med den lille landsbyen og borgen på en høyde, tenkte jeg at det er nå det skjer, og jeg visste at å være i det øyeblikket var samtidig å forstå at det også allerede var tapt.