Omtale fra forlaget
Linn Stalsberg ser tilbake på den norske kvinnekampen og hva vi har oppnådd. Men hun er kritisk til dagens løsninger som hun mener ikke gir oss noen valg hvis vi skal klare å forsørge familien. Det norske idealet er å klare omsorgsansvar og husarbeid hjemme, mens vi har et lønnet fulltidsarbeid utenfor huset. Vi skryter av at denne hverdagen er likestillingens triumf, feminismens seier og et gode for menn, kvinner og barn. Men når du står der en mørk vintermorgen med en hylende unge som ikke vil i barnehagen, tenker du kanskje: Er jeg virkelig fri nå? Det var i dette skviset Linn Stalsberg lurte på: Var det virkelig en slik hektisk hverdag feministene på 70-tallet mente ville frigjøre meg? Er det bare som karriereklatrende småbarnsmor dagens feminister mener jeg kan leve mitt liv likestilt? Har vi virkelig et arbeidsliv som gjør det mulig å være et omsorgsmenneske?
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2013
Format E-bok
ISBN13 9788203294099
EAN 9788203294099
Språk Bokmål
Sider 296
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Linn Stalsberg tør å stille de ubehagelige spørsmålene i denne boken, og det liker jeg! Anbefaler den til deg som er interessert i hva likestillingen er og hva den gjør for oss i dag, samt hvordan vi skal jobbe med den videre.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFor meg er tidsklemme mer i slektskap med sorg og lengsel. Denne følelsen av å komme til kort alle steder, selv når man har lagt vekk alt som er av egne behov. Denne tilstanden man er i når man ikke har annet i livet sitt enn en grei, normal jobb, kort avstand til barnehagen, et friskt barn, en partner å dele barn og ansvar med, men likevel føle at man aldri er nok sammen med barnet, at man aldri presterer godt nok på jobben, selv når man jobber de avtalte 7,5 og mer til. Og denne gnagende følelsen av at åtte timer vekk fra barnet hver dag er så altfor mye, særlig når de er veldig små.
En 30-årig kvinnelig sivilingeniør som kontaktet Sissel Gran, beskrev livet sitt sånn:
Vi ble indoktrinert til å tro at vi var klin like og advart mot lavlønnsjobber og kjedelige kvinneyrker. Vi med gode karakterer fra videregående fikk ekstrapoeng og gratisturer til Trondheim for å se hvor spennende NTH var. Men ingen fortalte at vi etter eksamen skulle ut i et arbeidsliv som ikke er tilpasset vår måte å tenke på, vår måte å prioritere på. Vi tvinges inn i karrierekaruseller og tidsklemmer som ingen forberedte oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde valgt annerledes, at jeg kunne realisert meg selv gjennom noe annet enn jobben. Nå sitter jeg hver kveld foran PC-en for å holde tritt med de andre. Jeg fatter ikke hvordan jenter med barn klarer det. Min jobb kan i hvert fall ikke kombineres med familie og unger.
Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å rette kritikk mot dagens ordninger når det gjelder familiepolitikk, uten å bli møtt med anklager om klaging. På andre områder i livet er det akseptert å kreve. Vi organiserer oss i fagforeninger, krever høyere lønninger og bedre arbeidsforhold i yrkeslivet - selv om vi bor i verdens beste land. Organisasjoner, grupper og minoriteter i samfunnet krever stadig vekk bedringer på sitt felt - uten å måtte forsvare seg mot at tingenes tilstand er verre i nesten alle andre land i verden.
33 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verketHer er mine bøker om emnet. Jeg har lagt til
Kristine Bonnevie - Norges første professor (22.05.23)