Det er ikke alle bøker man går overens med og det gjorde jeg ikke med denne, men jeg ga den et rettferdig forsøk siden jeg aldri gir opp bøker.

Noen bøker er mer kompliserte eller komplekse enn andre. Denne er en av dem og det av mange grunner. Roy Bast er en noe stusslig type. Han vet selv han er overvektig og synes selv han burde ha gjort noe med det, men han er opplsukt av andre ting istedet. Han er også opptatt av å holde livet sitt i gang på en eller annen måte. Samtidig er han satt på en ny sak. Unge, vakre og populære Ada Dahl er forsvunnet. Kommer de til å finne henne og hvis de finner henne, er det da for sent?

Ikke alltid like lett å gå overens med bøkene man leser
Hver gang jeg begynner å lese en ny bok prøver jeg alltid å ikke ha noen forventninger i det hele tatt og noen ganger blir jeg veldig skeptisk, og prøver også å skyve det til side. Men med denne boka var den skeptiske leseren allerede på plass, og likevel liker jeg å gi bøker en sjanse, for man vet jo aldri. Med denne slet jeg veldig på mange måter. Til tider var den svært uengasjerende og underveis ble leseopplevelsen forvandlet til tvangslesing med et mål om å bli ferdig. Det er ikke bra, men ofte klaffer man ikke med en bok. Det er ikke første eller siste gang det skjer. Det er hverken forfatterens eller leserens feil. Det er litt som det samme som i et forhold at det har med "kjemi" å gjøre. Noen ganger stemmer denne kjemien og andre ganger ikke.

Det mest interessante med denne boka var Roy. Det var ikke lett å bli klok på ham, men samtidig får man stor sympati for ham selv om han er ganske så patetisk. Han er misfornøyd med kroppen og drikker ofte. Faren hans var alkoholiker og skapte mye bråk i hjemmet. Roy føler ikke at han mestrer jobben og han føler seg heller ikkeengasjert, og han vet ikke hvor han har kollegaene hans bestandig. Noen ganger er de støttende og er der for ham, andre ganger ikke. Han blir lik vis på om de respekterer ham eller ikke. Han føler seg ofte malplassert både i sin egen kropp, i sin egen jobbstilling og blant andre mennesker. Det virker som de liker ham, men de stoler ikke helt på hans dømmekraft. At han jobber i politiet og samt drikker er ikke spesielt originalt i krimsjangeren, men han skiller seg ut likevel for han fremstiller seg ikke som en tøff og badass aktig type som fleste etterforskere og politifolk i krimsjangeren har for vane å gjøre. Han er av den bløte typen, og prøver å redde sitt eget skinn på sitt eget vis. Av og til må man lyve for å redde seg selv når ting baller seg på.

Foretrekker alvorlig og mørk krim fremfor humor
Jeg liker krim fremdeles og leser det ofte, men personlig foretrekker jeg ordentlig og mørk krim, fremfor humor og satirer, som denne boka er på grensen til. Jeg liker ikke komediesjangeren generelt, hverken i bokformat eller på film for ofte bruker de en form for humor jeg ikke liker, barnslig type humor. Av humor foretrekker jeg rikelig sarkasme, hvis man først skal by på humor. Satirer synes jeg ikke er så morsomme og blir ofte en anstrengt opplevelse og man blir mest sliten istedet for å synes at det er "moro". Det opplevde jeg også med denne boka. Jeg liker også bedre strammere oppbygging og tema, for her er det mye som er diffust og uklart. Mener ikke at jeg trenger å få alt inn med teskje, altså, men savner et mer konkret innhold.

En forutsigbar historie er en annerledes krimbok selv om forlaget stempler den som en roman. Den er skrevet på en annerledes måte, derfor kan skille mellom roman og krim gli litt over hverandre. Likte godt at persongalleriet besto av litt rare personligheter, og samholdet mellom dem på godt og vondt. Men ellers var historien i seg selv veldig tungtrødd og til tider svært uengasjerende. Jeg foretrekker alvorlig og mørk krim (jo mørkere, desto bedre) fremfor humor. Denne boka kommer nok til å treffe og gå overens med andre, men den traff ikke meg. Jeg liker sære ting, men dette ble vel tørt og sært. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette ble for abstrakt for min smak