Bok nummer to om Tue og hans dysfunksjonelle familie, velskrevet og lettlest. Gir litt assosiasjoner til Shuggie Bain. Gleder meg til trilogien blir komplett.

Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!

Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar. I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:

«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»

En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:

«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.
Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»

Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:

«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.
«Pappa og jeg skal nok skilles.»
«Hva med pappa?»
«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.
«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»
Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.
«Hva med oss?» spurte jeg,
«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»
«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »
«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»
Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.
«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.

«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»

Her litt om farens situasjon når romanen starter:

«Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.
Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»

Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:
«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»

Oppfølgeren til "Hvis det skulle komme et menneske" er like mørk og like trist. Tue tiltrekkes av det ubehagelige og gjør det vondt og vanskelig for seg selv. Han finner seg ikke til rette noe sted og flakker omkring og er prisgitt venner som lar ham overnatte og låne penger. Moren hans lever på en måte det samme livet, og greier ikke å ta gode valg for seg selv. I bakgrunnen kaster farens lange skygge et mørke over handlingen. Jeg håper siste bok gir en strime av lys og håp for denne unge mannen.

Fantastisk bok 2 om fine Tue

Rystende og brutalt om Tues tenåringsliv i en dysfunksjonell familie på Jylland. Del 2 i trilogien og oppfølger av Hvis det skulle komme et menneske. Voldelig far, sårbar og depressiv mor. Det er et hardt liv!

Mye handling og dialog, alt beskrevet fra Tues synsvinkel. Det er lite hyggelige ting som skjer, og lite hyggelige ting som blir sagt. Men vil det være slik at de en gang vil le av det? Boka har et godt og presist språk, lettlest og oppslukende.

Bøker lest

Her ligger alle bøkene som jeg har lest i denne perioden.