Boken gir et godt historisk overblikk over datidens (1700-, 1800-tallet) liv, utdanningssystemer - da især leger, kirurger, jordmødre - og samfunnet generelt. Radesyken, lepra, syfilis og andre smittsomme sykdommer blir omtalt. Dr. Gislesons doktoravhandling handlet om radesyken, men det er tydelig at han ikke la sin sjel i den; ikke i legeyrket i det hele tatt. I dag ville han blitt fratatt lisensen på grunn av uetiske valg, falske regninger m.m.

Forfatteren tegner et subjektivt bilde av dr. Gisleson. Han prøver likevel å sette ham inn i den historiske konteksten, noe som gjør at Gisleson slipper unna med noe av det uetiske han foretok seg.

Historien er som tittelen sier, en fortelling om mange andre personer enn selve doktoren. Boka gir et innblikk i den byråkratiske, historiske og geografi på 1700-tallet.
Fortellingen er hentet fra gamle rettskilder og kirkebøker og mye av teksten er direkte kopiert fra disse gamle skiftene. Det er således mye dansk, gammel bokmål og islandsk tekst som tar mye plass i boka.
Et stort pluss er at forfatteren drysser historien med selvkomponert humor og gir et sidespark til nåtidens embetsmenn, offentlige ledere og advokater.

Selv om boka er noe tung å lese (pga mye original eldgammelt språk), er jeg en stor tilhenger av forfatteren og hans valg av tema å skrive om.
Han gir gode skildringer av de elendige og uhygeniske forhold på 1700-1800 tallet, og det synes jeg er artig lesing.

Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.

Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.

Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.

Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.

Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.

Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)

Flere leste bøker i 2021