Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Elena, 43 år, får beskjed om at moren er død, men føler ingenting. Reaksjonene kommer først når hun arver blant annet en dagbok hvor moren skriver om sitt liv, sin smerte og om sin datter Elena. Dagboken blir et vendepunkt. Elena vil vite mer om seg selv, hvorfor livet ble som det ble - med et ekteskap på tomgang, rusmidler og en mann som sannsynligvis bedrar henne. En privatdetektiv leies inn for å skaffe opplysninger om ektemannen, men også for å vurdere det som skjer, noe som blir en nådeløs granskning av Elenas eget liv.
Omtale fra forlaget
Elena, 43 år, får beskjed om at moren er død, men føler ingenting. Reaksjonene kommer først når hun arver blant annet en dagbok hvor moren skriver om sitt liv, sin smerte og om sin datter Elena. Dagboken blir et vendepunkt. Elena vil vite mer om seg selv, hvorfor livet ble som det ble - med et ekteskap på tomgang, rusmidler og en mann som sannsynligvis bedrar henne. En privatdetektiv leies inn for å skaffe opplysninger om ektemannen, men også for å vurdere det som skjer, noe som blir en nådeløs granskning av Elenas eget liv.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1992
Format Innbundet
ISBN13 9788203165269
EAN 9788203165269
Språk Bokmål
Sider 120
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
«Jeg satte meg i mors lenestol og tenkte på min datter, min gravide datter. Den piken som hadde ligget i magen min, i armene mine, skulle til å forlenge kjeden, selv om jeg ikke visste hvor hen, i retning hva. Slik er livet, tenkte jeg, slik var livet. Ikke noe annet enn det, å bli født, forplante seg og dø. Noen ganger også å vokse. Og midt oppe i det hele, et tomt rom, en død tid, en redsel og gru som vi ikke engang kan huske.» Dette var ensomheten
Førtitre år gamle Elena er fanget i et limbo; stillingen i reklamebyrået har blitt vasket bort av arbeidsgiverens konkurs, datteren Mercedes omfavner de verste egenskapene til bestemoren (som også heter Mercedes) og bebreider moren med både blikk og ved å spille på Elenas skyldfølelse over hvor mye hun kommer til kort som forelder, noe som bare får avstanden dem imellom til å øke og forverrer situasjonen. Som om det ikke var nok, mistenker Elena at mannen Enrique er utro.
I stedet for å konfrontere utfordringene, velger Elena å heller ignorere dem ved hjelp av hasj. Siden hun er hjemmeværende, hennes eneste barn allerede er ute av redet og på vei til å etablere en familie selv og det ikke haster med å finne en ny jobb, består Elenas dager kun nesten av å stelle seg på en neddempet måte som skal underspille hennes klasse og relative velstand, gå turer og røyke.
Så ringer telefonen en dag og Elena får vite at moren, som hun aldri har hatt et nært eller varmt forhold til, har gått bort. Hun er ærlig nok med seg selv og med andre til ikke å late som om hun er berørt av bortgangen.
Hun gråter derfor ingen tårer. Faktisk lar hun være å delta i begravelsen. Den lar hun søsteren Mercedes (ja, den tredje i familien) og lillebroren Juan fikse. Først når morens etterlatenskaper skal fordeles og arven gjøres opp, tar Elena motvillig turen over til morens bolig.
Og det er mens hun er der at hun finner morens mange notatbøker.
Skrevet over flere år og i et utsøkt og konsentrert språk, er morens notater en uvurderlig skatt for Elena. For første gang i sitt liv har hun fått en mulighet til å bli kjent med moren, se hvem hun var bak den kalde og distanserte fasaden.
Samtidig som Elena sakte går gjennom notatene, hyrer hun anonymt en privatdetektiv til å følge etter Enrique. Senere gir hun den samme detektiven i oppdrag å følge etter og skrive subjektive og nådeløst granskende rapporter om henne selv.
Det er et impulsivt og kanskje banalt innfall, men for hver rapport detektiven skriver, foretar Elena korrigeringer i forhold til hvordan hun fremstår, og hver og en av disse korreksjonene tar henne et steg nærmere en konfrontasjon med menneskene omkring seg som hun brygget på lenge.
Juan José Millás? «Dette var ensomheten» er ikke en bok en faller for umiddelbart. Jeg gjorde i hvert fall ikke det. Tross den gripende starten, de levende karakterene og den ikke-moraliserende holdningen om hasj-røyking som preger starten (blir noe annerledes og skuffende moralistisk på slutten), var jeg (basert på baksideteksten) redd for at boka skulle bli litt for svevende og forutsigbar. Det ble den ikke og det er den ikke.
Det en derimot får er en kontemplativ, godt skrevet og stimulerende roman om forholdet mellom mødre og døtre, om veggene vi noen ganger møter i livet og de små og store kompromissene som har brakt oss dit, enten de er av personlige eller politiske art.
En gledelig overraskelse og en bok jeg anbefaler varmt.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket