Omtale fra forlaget
I tjuefem år har Nadia skrevet romanene sine ved skrivepulten hun skulle ta vare på for den unge Chilensk poeten hun traff tilfeldig. Men han forsvant under Pinochets regime og pulten ble hos henne, og nå kan hun ikke skrive noe annet sted. Men så en dag ringer en ung kvinne som hevder hun er poetens datter på dørens hennes og ber om å få pulten tilbake, og Nadias liv er plutselig helt ute av kontroll.
På den andre siden av havet, i en av Londons fornemme forsteder finner en mann som steller sin døende kone en hårlokk blant papirene hennes. Hårlokken avslører hennes dypeste og mørkeste hemmeligheter.
Og i Jerusalem er en antikviteteshandler i gang med møysommelig å rekonstruere sin fars arbeidsværelse som ble plyndret av nazistene i Budapest i 1944.
Skrivepulten med sine nitten låste skuffer binder disse historiene sammen. De forskjellige personenes fortellinger er nært knyttet til pulten, og den blir et symbol på alt de har mistet og alt som binder dem til det forgangne.
Nicole Krauss ble nominert til prestisjetunge National Book Award for denne romanen.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788202342968
EAN 9788202342968
Språk Bokmål
Sider 303
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er øyeblikk da en slags klarhet kommer over en og man plutselig kan se gjennom murer og inn i en annen dimensjon, inn på noe man har glemt eller valgt å skyve unna for å kunne fortsette å leve med de mange illusjoner som gjør livet, og spesielt livet sammen med andre, mulig.
Noen ganger når jeg våknet tidlig, før de andre, og vandret omkring i rommene med et teppe rundt meg, eller satt på det tomme kjøkkenet med et krus te, kom det over meg en sjelden følelse, en følelse av at det i en verden som stort sett var overveldende og ubegripelig, likevel fantes en orden, om aldri så uutgrunnelig, og at jeg hadde en plass der.
Det er en villfarelse å tro at barndommens store følelsesmessige påkjenninger blekner med tiden. Det stemmer ikke. Man lærer å kontrollere og undertrykke dem. Men de blir ikke mindre. De bare skjuler seg og trekker seg tilbake til mindre synlige kroker. Når man er så uheldig å snuble ned i slike avgrunner, er smerten forferdelig.
Jeg hadde lyst til å legge armen rundt gutten og fortelle ham at alt nok ble bra til slutt, ikke fullkomment, kanskje ikke engang lykkelig, men i alle fall bra.
There are times when the kindness of strangers only makes matters worse because one realizes how badly one is in need of kindness and that the only source is a stranger.