På grunn av trange økonomiske tider fra midten av 1800-tallet frem til 1 verdenskrig søkte tusenvis av enslige norske kvinner jobber i utlandet. Mange av dem endte i stedet som ofre for kvinnehandel i Amerika og europeiske storbyer. Forfatteren forteller om de norske kvinnene som ble utsatt for trafficking, agentene som tjente seg rike på dem og om organiasjonene som jobbet for å stanse kvinnehandelen.
Grådighet og jakt etter penger har ingen grenser.

DEN GLEMTE NORGESHISTORIEN

Den hvite slavehandelen tar for seg de norske jentene som ble utsatt for trafficking rundt 1900-tallet. Her skriver forfatter Roald Rynning om hvordan dokumentarboken ble til.

I forbindelse med hundreårsjubileet for kvinnenes stemmerett i 2013 leste jeg en biografi om kvinnesakskvinnen Fredrikke Marie Qvam hvor bekjempelsen av hvit slavehandel nevnes som en liten del av kvinnekampen. Jeg hadde ikke hørt om den hvite slavehandel, som trafficking ble kalt rundt 1900-tallet, ei heller om de norske jentene som ble offer for den. Dette var godt materiale for en artikkel, mente jeg, og dro til Riksarkivet i Oslo for å lete etter mer informasjon om kvinnehandelen.
Der fant jeg fire tykke mapper med avisutklipp om slavehandelen og årsberetninger til den norske nasjonalkomiteen som prøvde å hjelpe utvandrerjentene fra å ende opp som sexslaver i Nord-Amerika og Nord-Europa. I Nasjonalbiblioteket oppdaget jeg videre en bok med historiene til noen av ofrene og til en norsk kvinnehandler.

"Likheten mellom det som skjedde for hundre år siden og trafficking i dag var slående"

Research

Det er selvfølgelig en utfordring å skrive en bok som tar for seg et emne utenfor ens eget fagfelt. Som frilansjournalist hadde jeg dekket kultur for media i inn- og utland, men samfunnsrelaterte artikler gjorde jeg sjelden. I tillegg er det noe ganske annet å skrive en artikkel enn å forfatte en hel bok, og dette ville bli min første utgivelse. Jeg var derfor klar over at læringskurven kom til å bli bratt, men står du på, kommer du i mål, er min erfaring. Så jeg hoppet i det.

Rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv

Research for boken ble en rik opplevelse, for jeg visste lite om den norske emigrasjonen til Amerika og ennå mindre om Kristianias bordeller, fattigdom og kriminalitet. Ei heller mye om et korrupt København og et London med åtti tusen prostituerte og sytten tusen tilfeller av mistenkt trafficking. I Amerika forsvant seksti tusen kvinner årlig, og bare i New York jobbet mellom to og tre tusen kvinnehandlere. Mange norske jenter møtte sin skjebne her. Det var rundt femti tusen enslige norske jenter som dro utenlands for å finne seg bedre liv mellom 1880 og 1914. De trodde de skulle arbeide som tjenestepiker og guvernanter, ofte i norske hjem, men i stedet ble de stengt inne på bordeller, voldtatt og tvunget i prostitusjon.

Å skrive det første utkastet til boken gikk greit nok. Min redaktør ba meg om å sette opp en kapitteloversikt, og så fordelte jeg opplysningene fra min opprinnelige artikkel (som var blitt til bokforslaget) på disse kapitlene. Deretter plasserte jeg alt av interesse inn i de passende kapitlene, og skrivingen ble hovedsakelig en redigeringsjobb hvor hvert kapittel føltes som å jobbe med en lang artikkel. Litt ensom var forfatterjobben, for som journalist møter man masse mennesker, og i løpet av åtte måneder, gjorde jeg kun to intervjuer. Men å skrive bok var såre enkelt, mente jeg. Lite visste jeg att kun grunnmuren på mitt bokhus sto ferdig.

Boktips, Cappelen Damm.no, Roald Rynning (2016)