Omtale fra forlaget
Vi tar demokratiet for gitt. Det bør vi ikke gjøre.
I stigende grad er styreformen under angrep fra Vestens egne eliter, som tvinger gjennom upopulære politiske løsninger på bekostning av folkeviljen.
Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring.
Denne boken er skrevet av en bekymret europeer, som kjenner kontinentet bedre enn de aller fleste. Matlarys løsning er å vende tilbake til klassiske dyder som mot, frihet og demokrati. For det er folket som skal styre seg selv, ikke internasjonale eliter eller organisasjoner. "Demokratiets langsomme død" er både en kjærlighetserklæring til et kontinent med dype utfordringer og en brannfakkel i norsk politisk debatt.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788248928522
EAN 9788248928522
Språk Bokmål
Sider 258
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEn demokratisk borger som legger bånd på seg av frykt for å ytre seg, er ikke lenger en borger, men en undersått.
Det aller viktigste i et demokrati er muligheten til å velge vekk de man ikke er fornøyd med.
Ingen overnasjonal domstol eller organisasjon kan diktere hva slags nasjonal kultur og utvikling en stat skal ha,
Enhver stat må kunne kontrollere sine grenser og vite hvem som kommer inn på territoriet. Dette har blant annet ført til langvarig unntakstilstand i Frankrike, noe som er et demokratisk problem. Sikkerhet er som alltid enhver regjerings fremste oppgave.
Unge mennesker er ekstremt opptatt av identiteter, men ikke av nasjonal identitet. Denne identitetspolitikken handler om tre fellesskap: kjønn, etnisitet og rase, men merkelig nok ikke om nasjonalt fellesskap. Men dette handler om det man bør kalle privatsfæren. Om jeg er litt same eller litt svensk, hva har dette med min borgerrettighet som norsk å gjøre? Vår tids identitetspolitikk handler ikke om en kamp om å bli anerkjent som likeverdig individ i et nasjonalt fellesskap. Det har bikket over og dreier seg om å få anerkjennelse for særbehandling og grupperettigheter.