Hva var det med denne boka som traff meg rett i hjerterøttene? Kanskje gjenkjennelsen? Jeg gledet meg til å bli pensjonist, etter å ha vært styrt av kalender og klokke i alle år siden tidlig barndom. Omsider skulle jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville. Ingen timeplaner, ingen pålagte oppgaver.

Gaute Heivolls bestefar derimot, har planer for hva han skal gjøre etter 34 år på skinnene mellom Oslo og Stavanger: Han skal male, og sammen med kona skal han gjøre den perfekte hagen enda mer perfekt. Og så går det ikke som han har planlagt. Han finner seg ikke til rette i en ustrukturert tilværelse. Hver dag lytter han etter Stavanger-toget og sjekker om det er i rute. Omgangsformene i hjemmet fortsetter på rutinemessig vis. Og framfor alt blir det ikke slik han har tenkt med den etterlengtede hobbyen: Han oppdager at maleriene hans ikke holder mål.

Bildet dirret svakt. Det var som å sveve et stykke over vannet, under
ham skummet bølgene så vidt. Da han foldet kameraet sammen, sto det
med ett isnende klart for ham: Han kom aldri til å male mer.

Heivolls bestemor er kanskje framstilt som en bifigur, men for meg blir hun nøkkelen til hele handlingen. Egentlig er det henne bestefaren har lengtet hjem til hver gang han stiger av toget; også den siste gangen. Men det at de nå skal holde hverandre med selskap hele døgnet, fører ikke til fornyet fellesskap. Når tvilen og tungsinnet melder seg, blir det ikke snakket om. Begge vil skåne den andre for det som er vondt og vanskelig.

For den som ikke er hageelsker, kan jeg forstå at alle hageskildringene fortoner seg litt kjedelige. For meg var de en fryd å lese. Heivoll har fått sin første sekser fra meg.

1970-talls feelgood

Gaute Heivoll (f. 1978) har opp gjennom tidene skrevet 20 bøker - inklusive denne siste. Han har dessuten mottatt åtte litteraturpriser og blitt nominert til like mange priser. (Kilde: Wikipedia)

Selv har jeg hatt gleden av å lese fire av Heivolls bøker, hvor "Før jeg brenner ned" er den jeg vil rangere som den aller beste. Her er det rikelig med dramatikk, det er faktisk et slagt plott i boka og den er nesten thrilleraktig i oppbygningen. Åndeløst spennende, rett og slett!

Jeg likte også "Kongens hjerte" godt, og likeså "Himmelarkivet", der jeg var full av beundring over hva forfatteren hadde fått ut av et ytterst sparsommelig kildemateriale. Dessuten engasjerte historiene!

Så kom "Over det kinesiske hav" i fjor, en bok jeg har inntrykk av at hele Norge trykket til sitt bryst, men som jeg altså fant noe kjedelig. Ikke fordi Heivoll ikke evner å skrive vakkert og poetisk - det synes jeg han gjør hele tiden, og det er heller ikke der skoen trykker - men jeg begynte å få øye på en slags mal eller oppskrift som bøkene hans er stort sett er skrevet etter. De bøkene jeg har lest av ham, har alle handlet om noe som har skjedd i virkeligheten, kildematerialet er sparsommelig og forfatteren har brukt all sin kreativitet og diktet seg inn i hvordan det hele må ha vært for de involverte. Metoden som benyttes, med svært mye dveling på detaljer, og hvor disse utbroderes til siste trevl, skaper et inntrykk av et poetisk og vakkert språk. Jeg tror også at dersom man bare har lest en eller to av Heivolls bøker, får man ikke øye på alle gjentakelsene ... Og er full av begeistring over annerledesheten i hans forfatterskap. Heivoll er nemlig noe for seg selv! Det skal han ha!

I alle fall ... "De fem årstidene" hadde jeg allerede rukket å høre så mye om før jeg bestemte meg for å lese den. Ja, så bra skulle den være at jeg like godt kjøpte boka, selv om jeg hadde mottatt et (elektronisk) leseeksemplar fra forlaget.

"De fem årstidene" handler først og fremst om Gaute Heivolls bestefar, selv om også bestemoren er med der dette passer inn i handlingen. Bestefaren er i ferd med å pensjonere seg etter trettifire år som konduktør i NSB, og året er 1978.

"Han hadde stått i arbeid siden krigen, tilbakelagt millioner av kilometer, klippet titusenvis av billetter, gått frem og tilbake gjennom vognene, hjulpet til med vesker og kofferter, og annonsert stasjonene i god tid før toget stanset. Han hadde stått på perrongen i all slags vær og sett til at folk kom seg av. Han hadde satt fløyta mellom tennene, svingt med flagget, stått i bakerste vogn med stasjonslykta og gitt signal. I løpet av sitt yrkesliv hadde han tilbakelagt en strekning som tilsvarte femtini ganger rundt jordkloden ved ekvator. Han hadde selv regnet det ut, men torde ikke si det til andre enn bestemor. Femtini ganger rundt kloden - det var nesten en runde for hvert år i hele hans liv. Det var nesten så han skjemtes. Han som i trettifire år hadde lengtet hjem til utsikten mot plommetreet. Kveldssola gjennom verkstedvinduet. De rolige skyggene. Greinene som duvet lett i vinden. Han som bare ville sitte der og male." (side 8)

I en alder av 62 år går altså bestefaren av med pensjon, og nå skal han fylle resten av sitt liv med å male bilder og stelle i hagen sammen med bestemor. Det er den ufødte Gaute Heivoll som er fortellerstemmen i boka, og det han forteller er i stor grad basert på film bestefaren tok dette første året som pensjonist. Som også skulle bli det siste, dessverre ...

Malingen gikk det så som så med, for talentet var vel ikke helt slik bestefar tenkte seg. Så gikk han i stedet over til å filme omgivelsene. Det var enklere. Etter hvert skulle også dramatikken i livet hans dreie seg om invasjon av ville dyr i hagen - først i form av grevlinger og siden i form av en elg. Hagen, deres stolthet ... natt etter natt vandalisert av ville dyr som ikke tok hensyn til lilje-bedene eller grenene på frukttrærne, og som laget dype groper i den pent opparbeidede plenen deres ... Her følger jakt i bare underbuksa og en grevlingfelle, som dessverre fanget noe helt annet enn det forhatte grevlingen ...

Stort mer skjer det heller ikke boka, som vel egentlig kan oppsummeres som en eneste stor hylling av forfatterens besteforeldre, og da i særdeleshet bestefaren. Unntatt i noen små antydninger om lett irritasjon, fremstilles besteforeldrene fullstendig uten lyter, uten trekk som kunne ha gjort dem mer menneskelige og ikke fullt så idealiserte. Alt pakket inn i et nydelig, poetisk språk. At Heivoll kan skrive, hersker det ingen tvil om nemlig! Det jeg likevel stiller spørsmål ved er om det blir stor litteratur av å skrive en feelgoodroman om sine besteforeldre? Mennesker uten lyter, uten irriterende sider, uten at det kommer noen avsløringer som gjør det litt vondt å lese ... ? Uten at vi merker at det har kostet å skrive denne boka, gjort litt vondt for forfatteren også fordi han har måttet yte sitt ytterste ...

Etter å ha lest "De fem årstidene" er min konklusjon at dette er en helt grei og koselig bok om hvordan det var å bli pensjonist i Norge på slutten av 1970-tallet. Boka forteller en historie om viktige verdier i datidens samfunn, og gir sånn sett et fint tidsbilde på den tiden. Men stor litteratur? Nei, det mener jeg at dette ikke er. Til det mangler det spenning i teksten, og det mangler noe som kunne ha løftet romanen opp fra det helt trivielle. Det hele blir nemlig for trivielt, og ja ... det blir kjedelig. Det skjer ikke noe viktig underveis, ikke noe som setter spor og blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Og det mener jeg selv om jeg underveis koste meg med en del nydelig formuleringer - særlig det som går på beskrivelse av naturen. Scenen hvor bestefaren filmer sin kone som skal ta et bad, er vel det eneste jeg opplevde som morsomt underveis. Forfatteren har for øvrig understreket at boka ikke er dokumentarisk, men likevel lett gjenkjennelig.

I et intervju med Dagbladet 14. august i år, uttalte forfatteren følgende:

"- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll."

Jeg stiller meg altså lunken til denne boka. Men bevares - er du ute etter en koselig feelgood-bok på en fridag, er denne boka helt sikkert perfekt! Og bare for å ha nevnt det også: det er mange ulike meninger om denne boka!

Det store i det lille. Et liv langt fra vår tids teknologimas - helt skjønt og analogt.

Poetisk språk, vakre skildringer, lavmælt og rolig fortellerstil... Ting jeg vanligvis setter pris på. Satte pris på det her også, men da det etter 200 sider egentlig ikke har hendt så mye blir det rett og slett for treigt. Det skjer ting, joda, men dette er ikke nok til å holde interessen min i så mange sider.

Vi følger "bestefar" som går av med pensjon etter litt over 30 års arbeid på toget mellom Oslo og Stavanger. Vi får innblikk i pensjonisttilværelsen, livet med kona, med barna, broren, med sykdom... Slik jeg ser det står "det usagte" sentralt her. Ting en vet om, ting som merkes, men som en ikke nevner... Egentlig en fin bok altså, men jeg kan ikke gi mer enn 2,5 når jeg hørte utålmodig gjennom utelukkende for å bli ferdig og kunne finne en ny lydbok.. Ofte trekker det språklige ned for min helhetlige vurdering av en bok, her er det motsatt. Språket er svært bra, men det som formidles av dette flotte språket blir for tynt, i min ydmyke mening.

Kan samtidig nevne at jeg likte boka "Over det kinesiske hav" av samme forfatter mye mer enn denne boka..føler jeg vil nevne det fordi jeg ikke liker å skrive så "negativt" om bøker da jeg har enorm respekt for forfatteren som har lagt sjela si i boka...

I disse stille koronadager da vi alle sitter i hver våre stuer blir en slik roman med sine enkle og nære beskrivelser fra den stille hverdagen ekstra betydningsfull. Hovepersonen har jobbet som togkonduktør hele sitt voksne liv, alle togturene hans målt i km blir faktisk til sammen 59 ganger rundt jorden-! Nå er han nettopp blitt pensjonist og går inn i en ny hverdag. "Han gjorde en oppdagelse: Timene gikk langsommere om formiddagen. Det var som tida rant med ulik fart, akkurat slik han selv hadde sett det fra brua over til Fuglestveit; vannet rant med ulik fart avhengig av dybden, og hvor langt det var mellom breddene. " (s 53) Lavmælt, gåtefull, vemodig .

Alt som leses i 2017 havner her, i den rekkefølgen lesingen avsluttes i.
Skriver kortfattet notater om boka:
-handling / tematikk
-leseropplevelse
-favorittsetning
-nye ting jeg lærte
-annet jeg biter meg merke i

Bøker jeg har lest i 2015.

Her legger jeg bøker jeg har planer om å lese.

Bøker jeg har lest i 2014

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014