Blå kvelder
memoarer
av Joan Didion (forfatter) og Kjell Olaf Jensen (oversetter).
Tiden 2012 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Blå kvelder er portrett av en mor og en datter. Og en bok om å møte sin alderdom, uten egentlig å kunne tilgi seg selv.
«Når vi snakker om dødelighet, snakker vi om barna våre.»
Bare noen uker før utgivelsen av hennes forrige bok døde Joan Didions datter. De magiske tankers år handlet om året i sorg over ektemannens død, og med ett sto hun også igjen uten sitt eneste barn. Hvordan lever man videre med det?
Blå kvelder åpner 26. juli 2010, idet forfatteren tenker tilbake på Quintanas bryllup syv år tidligere. «I dag ville det ha vært bryllupsdagen hennes,» skriver hun, og med blomstene i brudesløret som utgangspunkt vekkes minnene til live. Med nådeløs ærlighet skriver Didion om datterens oppvekst, og ikke minst hennes egen rolle som mor. Var det noe hun kunne gjort annerledes? Var det tegn hun overså? Og hvorfor la hun ikke merke til det som ble så klart senere? Hennes forsøk på å få sine foreldre i tale. Hennes melankoli. Hennes depresjon.
Som mor var svaret hennes alltid: «Puss tennene, børst håret, hysj, jeg arbeider.»
Det er i alle fall slik hun husker det.
Bokdetaljer
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788210051623
EAN 9788210051623
Språk Bokmål
Sider 175
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
2 11 11 1 0 0Bokomtaler
Kanskje det var i forbindelse med lanseringen av The Year of Magical Thinking i 2005 at jeg for første gang leste om Joan Didion. Det var trykket et stort bilde av den spinkle kvinnen med de store øynene over intervjuet; ansiktet i motlys, kroppen i mørke.
Jeg leste Didions siste utgivelse stående på stille t-banevogner i morgenrushet, på stappfulle tog på vei hjem fra jobb. Jeg prøvde å forstå hva det var som fanget meg; for det var ikke ordene i seg selv; Didion skriver med en slik enkelhet, hun skriver direkte uten å være rå. Det var heller ikke scenene; det er svart, men likevel noe så alminnelig i alt, selv i beskrivelsen av de underligste øyeblikk. Det var heller pulsen i språket som virkelig traff meg. Didion skriver med en nerve som gnistrer til tross for avstanden man som leser kanskje kan oppleve gjennom forfatterens stil. Hun nærmer seg sorgen, graver dypere i bølger. Forlater såret, kommer tilbake til det.
Absolutt en av høstens favoritter.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Jeg prøvde virkelig. Leste mer enn jeg normalt ville gjort i en bok som ikke fenger meg i det hele tatt, bare fordi den fikk god omtale i Aftenposten. Hva som er så bra med boka, forstår jeg ikke. Didion skriver om sin døde datter. Men det hele er så på avstand (hvilket Morgenbladet anmerker i sin anmeldelse). Det står i baksideteksten at boka er rammende og rørende, men jeg ble dessverre verket rammet eller rørt.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Sitater fra dette verket
ElinBe siterer Blå kvelder av Joan Didion (side 45)
22:21, 10. juli 2012* Ingen har det som favoritt.
I teorien tjener disse minnegjenstandene til å bringe stunden tilbake. I virkeligheten tjener de bare til å gjøre klart hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der. Hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der, er også noe jeg aldri kunne tillate meg å forstå.
Julie Brannfjell siterer Blue nights av Joan Didion
23:25, 11. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
trying to locate a line I believed to be from Claude Lévi-Strauss’s Tristes Tropiques but was never able to find: “The tropics are not exotic, they are merely out of date.”
Erika N siterer Blå kvelder av Joan Didion (side 56)
09:48, 25. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
Hva om jeg mislykkes med å ta meg av dette barnet?
Hva om jeg ikke får dette barnet til å trives, hva om jeg ikke får dette barnet til å elske meg?
Og enda verre, langt verre, så mye verre at det er utenkelig, bortsett fra at jeg tenkte det, og alle som noensinne har ventet på å kunne ta med seg et spedbarn hjem, tenker det: Hva om jeg ikke klarer å elske dette barnet?
Julie Brannfjell siterer Blue nights av Joan Didion
23:22, 11. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
I know what it is I am now experiencing. I know what the frailty is, I know what the fear is. The fear is not for what is lost. What is lost is already in the wall. What is lost is already behind the locked doors. The fear is for what is still to be lost. You may see nothing still to be lost. Yet there is no day in her life on which I do not see her.
Julie Brannfjell siterer Blue nights av Joan Didion
23:24, 11. desember 2011 Ingen har det som favoritt.
One day we are absorbed by dressing well, following the news, keeping up, coping, what we might call staying alive; the next day we are not. One day we are turning the pages of whatever has arrived in the day’s mail with real enthusiasm—maybe it is Vogue, maybe it is Foreign Affairs, whatever it is we are intensely interested, pleased to have this handbook to keeping up, this key to staying alive—yet the next day we are walking uptown on Madison past Barney’s and Armani or on Park past the Council on Foreign Relations and we are not even glancing at their windows.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Andre utgaver
-
1.
-
2.
