Omtale fra forlaget
Denne boken er ment som hjelpemiddel for voksne, så vel legfolk som spesialister, i møte med barn som har opplevd traumer. I tillegg til å gi en innføring i hvordan barn reagerer under og etter traumatiske situasjoner, gir den retningslinjer og praktiske forslag om hvordan barn kan hjelpes, slik at langtidsproblemer kan forebygges eller avdempes. Nytt stoff er skrevet inn, spesielt hva angår spesifikke arbeidsmetoder, men den avspeiler også alt som er vunnet av ny kunnskap siden den først kom ut. Mange praktiske eksempler levendegjør de tiltak som foreslås. Dyregrovs varemerke er at det han skriver, lett lar seg omsette i konkret hjelp. Denne boken er intet unntak. Dr.philos. Atle Dyregrov er spesialist i klinisk psykologi. Han har vært knyttet både til Barneklinikken ved Haukeland sykehus og Universitetet i Bergen. Siden 1988 har han vært daglig leder for Senter for Krisepsykologi (SfK). Han har i særlig grad arbeidet med barn som har opplevd tap og traumer i hverdagslivet, og har bistått ved en rekke ulykker og katastrofer både i inn- og utland. Han leder nå et sorgsenter ved SfK støttet av danske Egmont Fonden. Hans bok Sorg hos barn (Sigma 1989) er kommet på en rekke språk. Hans øvrige bøker er også oversatt til flere språk, og benyttes som lærebøker i flere land.
Forlag Fagbokforlaget
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788245009521
EAN 9788245009521
Språk Bokmål
Sider 252
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen beste hjelpen en venn kan gi, er vanligvis å være der for den som er rammet, og være lyttende og sensitiv for vennens behov. Ved å skape en situasjon preget av ubetinget akseptering, kan den traumatiserte våge å være helt seg selv.
Jenter sliter med flere lettere psykiske plager enn gutter. Kanskje det er prisen de betaler for større nærhet til sine følelser ?. Litt spekulativt kan vi si at gutter, gjennom å stenge ute eller undertrykke sine reaksjoner , kanskje lever et litt mindre problemfylt liv enn jenter , men de løper en helsemessig risiko om de må benytte energi på å holde følelsene sine på avstand. Jentene får oftere mildere nervøse plager, de tar lettere inn over seg andres ulykke, men de er også i stand til å sette ord på og gi mer uttrykk for sine opplevelser og følelser slik at kroppen ikke oppmagasinerer dette på en måte som truer helsen på sikt.
Dersom et barn opplever flere traumatiske hendelser etter hverandre i tid, kan sårbarheten og katastrofeforventningen bli spesielt stor. Da kan de konstant og over lengre tid forvente at noe annet fælt kommer til å hende. Over en lengre tidsperiode vil naturlig nok ofte noe hende, som da bekrefter hva de fryktet og ventet på. I verste fall kan dette medføre personlighetsendringer som kan prege deres holdninger for resten av livet.
Traumatiske hendelser må forstås og bearbeides i lys av det alderstrinn barnet passerer. En hendelse som et barn opplever som 7 åring, kan ses i et helt annet lys når barnet er 11 år, eller senere når barnet er 14 år.
Situasjoner som innebærer en trussel mot vårt eget eller våre kjæres liv, ser ut til å være lagret i et minnesnettverk med assosiasjoner til andre situasjoner av samme karakter, slik at en ny situasjon kan utløse tanker, følelser og kroppslige reaksjoner fra tidligere erfaringer. Dersom slike hendelser finnes i minnet i ubearbeidet form, synes barn i sterk grad å kunne oppleve lignende situasjoner som om de opplever det samme på ny.