De fleste av oss blir vel fanget i hverdagen og gjør ikke så ofte de store omveltningene i måten vi lever på. Hovedpersonen i denne boka har nok strukket det litt lenger enn de fleste: Mann på snart femti, med sterk morsbinding, som sitter fast i sine daglige rutiner mens årene går. Dette er en herlig tragikomisk satire hvor moteordet «mulighetsrommet» dukker opp med jevne mellomrom. (Kan det være at flere enn meg synes dette er et språklig virus som det er fristende å latterliggjøre?)

Jeg får assosiasjoner til Ingvar Ambjørnsens Elling når jeg får se verden gjennom hovedpersonens øyne. Han forblir navnløs gjennom boka, og hans forsøk på å rykke ut av de hverdagslige vanene får meg både til å le og å synes litt synd på ham. Som når han tilbyr en japansk turist skyss ved en fjellstue. Han har egentlig ikke lyst til å ta ham med, men vil være snill. Turisten vil heller ta bussen, og avslår tilbudet. Det gjør at hovedpersonen blir bare mer insisterende og til slutt rasende over slik utakknemlighet, selv om de begge egentlig har mest lyst til å slippe å sitte i samme bil i flere timer med en ukjent.

Hans forhold til kvinner er også et kapittel for seg. Han er temmelig ubehjelpelig, mens tankene hans og assosiasjonsrekkene er ganske fornøyelig lesing, som for eksempel på side 96:

Kvinner er samlere, sies det, mens menn er jegere, men jeg får det
ikke til å stemme. Det er da menn som samler på alt mulig: frimerker,
fugler, gamle nazieffekter, tinnsoldater, det er ingen ende på det.
Forskjellen er kanskje at kvinner samler på nyttige ting - mat og klær
og den slags. Om du treffer en kvinne som samler på nazi-tallerkener,
da stikker du bare, da gjelder det å komme seg derfra.

Jeg måtte le høyt flere ganger mens jeg leste denne boka. Bjørn Olaf Johannesen var en ukjent forfatter for meg. Han skriver godt, viser oss mange hverdagspussigheter og forstørrer små problemer som mange kan kjenne seg litt igjen i. Jeg ser at dette er hans andre roman, og jeg leser gjerne mer av ham.

En oversikt over leste bøker i 2020.