I denne kortromanen eller novellen lar Stefan Zweig skam og undertrykt begjær bli drivstoff for en tragisk skjebne. Den viser hvordan mennesket, selv det utdannede og sosialt høytstående ikke nødvendigvis er herre over egne impulser når en følelsesmessig krise velter over ham.
Handlingen begynner med en navnløs forteller som er om bord på et skip på vei fra India til Europa. Under reisen møter han en merkelig, tilbaketrukket passasjer, en tidligere lege som ber ham om å høre på hans betroelser. Det er denne legens historie som utgjør hoveddelen av fortellingen.
Noen år tidligere hadde denne legen trukket seg tilbake fra sitt liv i Europa og begynt å arbeide i en liten, isolert landsby i en tropisk koloni, et sted uten impulser, uten samtaler, og nesten uten menneskelig kontakt. Livet hans var preget av rutine, avstand og indre stagnasjon.
En dag banker en kvinne på døren til hans klinikk. Elegant, og fra det øvre sjiktet, og ønsker en abort, noe som på den tiden (og på stedet) var ulovlig. Men i stedet for å hjelpe henne profesjonelt, forsøker han å manipulere situasjonen for å tvinge fram en form for nærhet eller underkastelse. Hun avviser ham. Senere får han høre at kvinnen har dødd etter å ha oppsøkt en uautorisert kvakksalver, og det er da undergangen starter.
En kortroman som bærer tydelig preg av Stefan Zweigs evne til å skildre menneskesinnets irrganger med intensitet og psykologisk klarsyn.