Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne romanen setts kulturen opp som et motstykke til naturen. Personene spiller en underordnet rolle i forhold til det naturbildet som rulles opp.
Omtale fra forlaget
I denne romanen setts kulturen opp som et motstykke til naturen. Personene spiller en underordnet rolle i forhold til det naturbildet som rulles opp.
Forlag Gabriel Scott selskabet
Utgivelsesår 2001
Format Innbundet
ISBN13 9788292046050
EAN 9788292046050
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 212
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Et herlig gjensyn med en av Gabriel Scotts romaner. Denne gange skriver han om Tore, den rastløse gutten, som har en sterk dragning til sjøfiske og fuglejakt langs sørlandskysten. Han beskriver personene i sitt miljø så utrolig bra, det var så jeg kunne se de for meg der de rodde fiske og jaktet.
De er så lune og gode personene til Scott, en blir så glad i de, og han ser noe godt i hvert menneske selv om de er aldri så strie og vanskelige.
Jeg synest han ligner litt på Bojer i sine beskrivelser av mennesker og miljø. De skriver med stor respekt for sine medmennesker og det miljøet de er en del av.
Denne lune gode boka fortjener en solid femmer fra meg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også sig selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand -
...Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første - følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten opp og haster hesblesende med i tidens tikkende puls - bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på... Det forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også seg selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand...
Så mang en gang når han lå ute i skjærene og så morgenen løfte seg i øst, så mang en gang når han våknet i gryet og så rødmen bryte igjennom - noe rakte sig ut av hans indre og møtte det med en sakte fryd. Han hadde sett det så ofte før, allikevel kunde det være at han syntes han så det for første gang.
Han hadde ligget i dyp søvn, han hadde vært borte i tusen år, han var som blitt til i dette nu og så med nytendte sanser mot lyset og suget det inn i sitt undrende sinn. Det evige kom ham så nær undertiden, det rørte ved ham, det levde i ham - han lå i en tidløs tilstand av lykke og hørte fuglene våkne omkring sig, hørte suset som strøk over holmen.
Det var som han lå ved tilværelsens bredd og var en liten musling i stranden og fornemmet uten å fatte, bare lå der og var et liv . . .
Og sør for Torungen et stykke raver det opp en skavl inn imellom, en grågrønn, voksende båre av glass, den tar spennetak imot bunnen og skyter op over himmelranden som en uhyre fabelhjelm med en flyvende fjærbusk på toppen. Et øieblikk står den og svimler i vinden - så dukker den langsomt under i et tordnende krater av skum. Det er Heksebåen de kaller, navnet taler best for sig selv.
født 8. mars 1874 i Leith (nå Edinburgh),
død 9. juli 1958 i Arendal, Aust-Agder
Wikipedia