Doris Lessing har en utrolig nøktern fortellerstil, hun er ekstremt lite emosjonell, men likevel treffer alt hun skriver rett inn hos meg. Jeg nyter virkelig hvert ord, hvert bilde, hver situasjon hun bretter fram. At boka innholder en del fotografier gjør fortellingen enda sterkere. Og at det er Lessing selv som forteller fra sitt eget liv. Hun skriver små refleksjoner, hun minnes ting, hun forteller om linjene mellom det livet hun nå lever og det livet hun da levde. Hun skriver om dannelse, om kunnskap, om livet. Hun skriver om forholdet mellom mor og datter, og om forventninger til kvinner og mødre. Jeg liker hvert ord. Jeg er stor fan. STOR FAN av Doris Lessing.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2012/08/alfred-emily-doris-lessing/

Likte den oppdiktede versjonen best, selv om det var mye interessant ved den sanne historien om forfatterens foreldre også. Spesielt proviantproblematikken; Afrika vs England, og moren som aldri sluttet å bry seg med ting som ikke vedkom henne.

Gode skildringer av personer, omgivelser og objekter. Noe følelsesløst ved forfatterens beskrivelse av hennes eget liv, men Lessing er vel ikke kjent for å romantisere personlige hendelser.
Lettlest og god of interessant underholdning.

«Foreldrene mine var bemerkelsesverdige mennesker, på sine svært forskjellige måter. Det de hadde felles, var energien. Første verdenskrig tok knekken på dem begge. Granatsplinter ødela benet til faren min, og deretter måtte han bruke trebein. Han kom seg aldri etter skyttergravene. Han døde da han var 62 år, en gammel mann. Som dødsårsak på dødsattesten skulle det ha vært skrevet: Verdenskrigen. Min mors store kjærlighet, en lege, druknet i Kanalen. Hun kom aldri over det tapet. Jeg har forsøkt å gi dem de livene de kunne ha hatt hvis det ikke hadde vært for første verdenskrig...

...Den krigen, Verdenskrigen, krigen som skulle gjøre slutt på all krig, lå knugende over barndommen min. Skyttergravene var like nærværende for meg som alt jeg faktisk så rundt meg. Og her er jeg fremdeles, og prøver å kravle frem og legge denne uhyrlige arven av meg, prøver å komme meg fri.

Hvis jeg kunne møte Alfred Tayler og Emily McVeagh nå, slik jeg har skrevet dem, slik de kunne ha vært dersom Verdenskrigen aldri hadde inntruffet, håper jeg de ville godkjenne de livene jeg har gitt dem.»

Sitatet er fra forordet Alfred & Emily av Doris Lessing. Første delen av boken er fiksjon, her har Doris Lessing diktet over hvordan livet til foreldrene kunne ha blitt om første verdenskrig ikke hadde startet. En krig som ble så ødeleggende for faren på grunn av det han opplevde i skyttergravene og benet han mistet. Depresjonene og til slutt tok diabetes livet av han. En krig som på den måten påvirket livet til hele familien. I fiksjonsdelen møtes foreldrene, men de gifter seg ikke med hverandre. Alfred blir bonde slik han ønsket og gifter seg med Betsy. Emily blir sykepleier slik hun ble, men gifter seg med legen hun møtte i jobben. En jobb der hun møtte de grusomme konsekvensene av nedslaktingen under krigen.

I den andre delen av boken, som jeg kommer til å fokusere på i dette innlegget, skriver hun om hvordan livet deres ble, med særlig fokus på den tiden de bodde i Sør Rhodesia, nå Zimbabwe.

Den første delen av boken Alfred & Emily som jeg har lånt av biblioteket, utgitt i 2008 og er på 264 sider, kan jeg isolert sett oppsummere som en blodfattig og kjedelig affære for meg å lese. Men jeg ser verdien for Doris Lessing å dikte frem en alternativ livsvei for foreldrene, særlig etter å ha lest memoarene i del to. Samtidig antar jeg at store deler av historien er fortalt i biografien Under huden som jeg har kjøpt og blir den neste boken jeg leser knyttet til Doris Lessing.

Jeg bestemte meg for å lese Alfred & Emily etter at jeg leste boken:
Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen

Slik starter del to:

«Jeg har skrevet om min far på forskjellige måter, i lange og korte stykker, og i romaner. Han fremtrer klart, utvetydig, helt som seg selv. Man kan skrive et liv i fem bind, eller i en setning. Kanskje slik: Alfred Tayler, en livskraftig og frisk mann, ble alvorlig såret i første verdenskrig, prøvde å leve som om han ikke var satt ut av spill, men sykdommen nedkjempet ham, og ved slutten av et altfor kort liv tryglet han: «Man gjør jo slutt på lidelsene for en syk, gammel hund, så hvorfor ikke meg?»

Men denne setningen overser imponerende ting. I Kermanshah i Persia kunne han ri til arbeidet i banken. Jeg har sett ham bli firt ned i en ujevn gruvesjakt i en bøtte, med trebeinet stikkende ut så det slo mot fjellsiden i sjakten. Han løp, eller humpet, i fedreløp på skolen der broren min gikk. Han klatret opp i et vanskelig tre til en hytte broren min og jeg hadde bygd. Han kunne trampe av sted i bushen, og falle mer enn en gang, eller klyve over de store jordklumpene på et oppløyd jorde.

Den gjenstanden som satte ham i stand til å gjøre alt dette, kalte han «trebeinet mitt», og den ble oppbevart, i to eksemplarer, lent mot en vegg i mine foreldres soverom.»

Om moren – i sterk konflikt med den sunne og energiske kvinnen moren var da hun ankom Afrika:

«Da hun ble syk, like etter at hun kom til farmen, ble hun utålelig sentimental, og dette fører meg rett inn i den vanskeligste delen av det jeg prøver å forstå.

Ingenting av det hun noensinne fortalte om, eller av det som ble sagt om henne, eller som man kunne slutte seg til om henne ut fra den fantastiske tiden som ungjente, så travel, så full av prestasjoner, eller ut fra årene som sykepleier, der vi hadde det beste av alle vitner, selveste faren min, eller årene i Persia, så hyggelige og så sosiale, ingenting av det som er å se i alt dette, stemmer overens med moren min slik hun ble.»

Hva som var årsaken til at de reiste til Afrika:

«Ti år etter at de kom til Banket - altså like for det ble konstatert at faren min hadde diabetes, og det langsomme og deretter raskere forfallet med alvorlig sykdom og død hadde begynt - sto det dårlig til med driften på farmen.

Vi stagnerte, vi gikk på tomgang i en bakevje. Ingenting gikk bra, og allerede ble det sagt «Men når vi kommer tilbake til England, da . . . » .

Hva kunne vi legge skylden på?

Så behagelig det er med disse greie konklusjonene man trekker ut fra etterpåklokskap! Så tilfredsstillende med dette selvfølgelig når man ser tilbake på allting i ettertid. Hvis du gjør det slik, vil selvfølgelig dette skje ...
Nå er det lett å se at ingenting kunne gå riktig.

Det var helt og holdent deres feil, men hvordan kunne de ha sett det? For det første må man være i stand til å se seg selv i sammenheng med omstendighetene, se familien og dette huset, innhyllet i myte og synsvinklene «Hvis bare ...» eller «Hadde vi visst . . . » .

En gang var foreldrene mine på permisjon fra Persia, og så Imperieutstillingen, og avdelingen som viste Sør-Rhodesia, var prydet med store maiskolber og invitasjonen: «Bli rik på mais.» Mener du altså at de idiotene trodde på et slagord på en utstilling? Men mange idioter gjorde det og reiste ut og dyrket mais og ble rike. Under krigen var det skapt formuer av maisdyrking, for maisen ble kjøpt av regjeringer som mat til soldater og dyr.

Men de menneskene som hadde gjort dette, var allerede i ferd med å gå over til tobakk, der de kom til å gjøre det svært bra.

Men faren min var ikke interessert i å bli rik. Han ville tjene nok penger til å dra tilbake til England og virkeliggjøre drømmen om å kjøpe en gård i Essex eller Suffolk eller Norfolk og være engelsk bonde. Men moren min drømte om noe annet. Å drive farm i Rhodesia skulle bety en fortsettelse av det hektiske livet hennes i Persia, bare festing og moro. Og det er akkurat her jeg har
den største vanskeligheten med å prøve å få dette til å stemme overens med den moren jeg kjente: alltid syk, konstant lidende, pliktoppfyllende, opptatt av å ivareta andres behov, som en edwardiansk lady. Hvordan kunne hun være en flagrende sosietetsdame?»

De hadde ikke økonomi til å reise til England. Dessuten var det nedgangstider, moren nærmet seg femti år og faren ble rammet av diabetes. Doris forhold til moren var elendig. Til tider hatet hun moren.

«Jeg ser tilbake på mødrene i min generasjon og grøsser og tenker: Ah, herregud, la det aldri, aldri skje igjen ... og jeg ser tilbake på min mor og vet at det hun egentlig var, den virkelige Emily, døde i det sammenbruddet hun hadde like etter at hun kom til farmen. Lenge visste jeg at jeg aldri hadde kjent faren min, slik han virkelig var, før krigen, men det tok meg mange år å se at jeg heller ikke hadde kjent moren min, slik hun virkelig var. Den virkelige Emily McVeagh var en pedagog, som fortalte historier og kom med bøker til meg. Det er slik jeg ønsker å huske henne.»

Sånn er det når tiden går. Alt mildnes. En forstår sine foreldre bedre. Og velger å huske de positive opplevelsene. Og håper at ens egne barn ikke har et like anstrengt forhold til en som forelder. Moren hadde for god tid og den brukte hun til å blande seg inn i livet til datteren, og på den måten skapte datterens behov for total frigjørelse fra moren. Tenk om....

Det var smakebiter fra denne boken med mange andre tema enn jeg har referert til. Tema som jeg antar at jeg kommer til å lese mer om i selvbiografiene jeg har kjøpt etter å ha lest den interessante biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen om Doris Lessing.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min

Kilde for bildet: telegraph.co.uk : Doris og Emily