Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1978
Format Heftet
ISBN13 9788203094804
EAN 9788203094804
Serie Fontene
Omtalt tid 1945-1999
Språk Bokmål
Sider 300
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
På sett og vis gir denne romanen fra 1974 et historisk sveip over norsk etterkrigshistorie fra 1945 til den ifølge Solstad slutter med folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. For skal vi holde oss til fortellerstemmen gjaldt denne avstemningen først og fremst Arbeiderpartiets svik mot vanlige arbeidsfolks interesser. Hadde det vært det eneste poenget, ville romanen som helhet vært sørgelig utdatert og uleselig.
I første del av boka får vi en livlig, detaljrik skildring av den mangfoldige industribyen Halden der hovedpersonen Håkon Nyland i mange år jobber i en skofabrikk. Håkon får etterhvert råd til å stifte familie, bygge seg hus og kjøpe bil. Det er år preget av framskritt. Det snur når sønnene, Axel og Inge, går tidlig ut i arbeidslivet og får seg jobb i papirindustrien, som ikke gir de ufaglærte arbeiderne der grunn til å tro på videre framskritt. Axel reagerer med passivitet inntil han forelsker seg i en mye yngre lærerskolestudent. Inge blir derimot en ihuga politisk aktivist inntil det truer ekteskapet hans. Begge støtter nei-siden foran folkeavstemningen. Det er de personlige krisene som Axel og Inge gjennomgår i denne perioden som gjør romanen verdt å lese.
Inge var barn av Velferdsstaten. Han er ikke takknemlig. Hvorfor er han ikke takknemlig?
Men hun kjente ikke til noen av de tingene som han kjente til, som alle kjente til. Jenta var flink, hun var god til å prate, men hun hadde aldri jobba skift på Kaken, da ville hun ikke flydd omkring sånn. Hun hadde ingenting som hemma henne. Levde ikke med et trøkk i trynet, som alle andre. Han skulle lære henne. At EEC og arbeiderklassen ikke var noen lekeplass for lærerskolejenter. Folket i dette landet hadde lært leksa si. Den fikk også Torill Karlsen lære seg. Skjønnhet og godtruenhet varer ikke evig. Om ti år var Torill Karlsen hard rundt munnen, svart innvendig, hun som alle andre.
Hadde han blitt lurt? Det hadde vært hans egen feil. Han nekta å bruke gummi, jeg hopper av, hadde han sagt. Jeg bruker ikke dong, ikke jeg. Jeg spiser faen ikke sjokoladen med sølvpapiret på. Så hadde han spist sjokoladen uten sølvpapiret på, spist sjokoladen som den var. Og nå hadde han blitt frakta til Stord for å bli innlosjert hos en småbruker på Stord, i annen etasje, i seng sammen med dattera hans, og skulle hver dag traske av gårde til Stord Verft, for siden å vende tilbake til ungeskrik, og kjerring, og ingen biler å fikse i garasjen.
Verden er en hard plass. Her gjaldt det å henge med, ikke gi seg over. Verden er en hard plass å være, men det er plassen. Egil Nyland hadde ingen illusjoner, han forakta de som drømte rosenrøde drømmer, han kunne ikke tenke seg at noe kunne være annerledes enn det var, tanken forekom ham latterlig. Av farger var lyserødt den jæveligste, det var horefarge. Alle drømmer om det annerledes var rosenrøde. Han blei kvalm av dem.