“Å gjøre slutt på livet var eneste vei ut av 1Q84. Til gjengjeld ville Tengo redde livet. I det minste var det hva Lederen hadde lovet. Han hadde gitt henne sitt ord i bytte mot døden.
Aomame syntes ikke det var så trist å skulle dø. Det hadde vært bestemt siden hun ble dratt inn i 1Q84. Jeg følger en allerede uttenkt plan, tenkte hun. Og var det egentlig noen vits i å leve mutters alene i denne ulogiske verdenen med to måner – en stor og en liten – hvor menneskenes skjebne ble styrt av noe kalt little people?”

"Er det mulig å begå en forbrytelse i dag og mangle teknologisk kompetanse?" spurte den teknologisk anlagte Chavez.
"Kjøttkniver og peniser er fortsatt populære redskaper," sa den mindre teknologisk anlagte Kerstin Holm. "Spesielt de sistnevnte har i mange årtusener fungert utmerket som redskaper til forbrytelser."

Ni måneder senere sto en dame med en liten gulpende bylt over skulderen på dørterskelen hans og sa:
"Dette er datteren din."
Viggo Norlander rakte fram hånden og sa:
"Viggo Norlander."
Damen rakte fram hånden og sa:
"Astrid Olofsson."
Så sa Viggo Norlander:
"Kom inn."
Damen svarte:
"Takk."
Og Astrid Olofsson kom inn, ikke bare i den gamle, nedslitte treromsleiligheten hans ved Banérgatans roligste strekning, men også i hans liv. Og hun var ikke alene. Hennes fjerde replikk var:
"Hva skal vi kalle henne?"

Eg amma guten min for lenge, sa Mathissen. Du gjorde kva? spurte Arvid Lunde. Eg amma nok guten for lenge, sa Mathissen. Amma du han? Ja, eg amma han fram til han var fire år. Arvid Lunde trudde ikkje sine eigne øyre. Mathissen sa at han syntest synd på guten då mora døde, han hadde lagt han ved brystet annankvar time, og sjølv om det ikkje hadde komme noko mjølk, hadde guten tydeleg sett pris på desse ammestundene. Men eg amma han aldri i det offentlege, sa Mathissen. Der gikk grensa, heime fikk han brystet når han ville, heilt til han var fire år. Då måtte eg bare stoppe, sa Mathissen, då var det bom stopp, men skaden var altså allereie skjedd.
Skaden? spurte Arvid Lunde.
Ja, guten blei Høgre-mann, sa Mathissen.

Jeg var ute hele tida og spilte fotball eller sykla omkring på rappa sykler, og ofte var jeg så sulten som en ulv når jeg kom hjem, og rev opp kjøleskapsdøra og tenkte: Plis, plis, la det være noe der! Men nei, ingenting, bare det vanlige: melk, smør, litt brød og i beste fall multivitaminjuice i fireliters kartonger, kjøpt i den arabiske butikken, for den var billigst, og så øl selvfølgelig, Pripps Blå og Carlsberg, sixpacks med sånn plast rundt. Noen ganger var det ikke annet enn pils, og det brølte i magen. Det var en smerte i det som jeg aldri glemmer.

Du trenger ikke å skjønne deg på sex for å ha lyst på sex. Tenk bare på blomstene og biene.

"God dag," sa han på et behagelig engelsk, nesten uten aksent. "Jeg er professor Shi Chongming. Hvem er du?"
"Jeg - jeg - " Jeg svelget. "Jeg er student. En slags." Jeg fomlet opp kardiganermet og rakte ham hånden. Bare han ikke la merke til de nedbitte neglene mine. "Ved universitetet i London."
Han så tankefullt på meg, gransket det hvite ansiktet mitt, det livløse håret, kardiganjakken og den digre, uformelige bagen. Slik alle gjør første gang de ser meg, og for å si det som det er, blir du aldri vant til at folk stirrer på deg, samme hvor hardt du prøver.
"Jeg har lengtet etter å møte deg nesten halve livet," sa jeg. "Jeg har ventet på dette i ni år, syv måneder og atten dager."

Mannfolk er som geranier. Når du tror det bare er å kaste dem, livner de til igjen

Et eldre par med et mumifisert ytre og manerer fra attenhundretallet avbrøt sin formfullendte suppeslurping og så på meg med avsmak. Ved et par andre bord satt det gjester som trolig var forretningsmenn og en og annen lekker selskapsdame fakturert som representasjonsutgifter.

Fortelleren styrer leseren, fortellingen styrer fortelleren.

Hver bok har en sjel, sjelen til den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og opplevde den.

Rommet mitt var på størrelse med en gjennomsnittlig familiegrav.

Er dette et menneske? tenker jeg når jeg betrakter ham. Er dette Gud bilde?
Han raper og klager på TV-programmene.
Han raper og klager på kommunen.
Han raper og klager på været.
Han raper og sier ingenting.
Rune har hatt problemer med magen et par år, sier Maria.
Leger er noe dritt, sier Rune.
Kjære søster, tenker jeg. Hva har du gjort med livet ditt?

Fintling var god i kristendom og kunne spille orgel så det hørtes i fire klasserom samtidig.
Èn salme om morgenen og èn etter spisefriminuttet var den nye oppskriften. Sang vi for dårlig, måtte vi synge om igjen.
Fire bønner om dagen. Fader vår like etter morgensalmen. Kjære Gud velsigne maten amen før lunsj og Takk kjære Gud for maten amen etter.
Og så velsignelsen før vi slapp ut om ettermiddagen.

Vi hadde elsket som de erfarne sjøløvene vi var, boltret oss i bassenget så godt vi kunne, men likevel med en saktmodig visshet om at dette hadde vi gjort før, dette visste vi det meste om. Når man er ung, tror man at den fysiske kjærligheten avtar med årene. Det gjør den selvfølgelig ikke. Man elsker like inderlig når man er niogfemti som da man var sytten, toogtyve eller treogtredve.

Jeg smurte stemmen min med sosionomolje.

Historien er full av sånne som meg. Som ikke riktig passer inn. I middelalderen ble vi brent på bålet. I våre dager får vi blå piller som vi svelger med vann og selvforakt.