Jeg har hatt stor sans for noen av Rune Timberlid's tidligere bøker, men denne gangen synes jeg han skuffer. Både tekst, handling og personer er fylt av klisjeer, så sjøl ikke ei handling fra Indre Sogn kan redde den.

Om dere vil ha litt nynorsk krim fra Sogn og Fjordane så velg heller ei av de tidligere bøkene.

Norsk vestlandsnatur har i manges bevissthet noe besnærende, noe nærmest trollsk ved seg, og her peker landskapet rundt Sognefjorden seg ut i særdeleshet. Nå er tittelen ”Satans mor” så fjernt fra dett som tenkes kan. Handlinga i boka foregår nettopp i kommunene langs denne lange fjordensom besøkes av hundretusener av turister hvert år. Digre cruiseskip legger til og hilses velkomne av de lokale – ikke først og fremst fordi de vil vise fram naturskjønnheten, men fordi besøkene representerer kapital både i form av havneavgifter og penger som de utenlandske turistene legger igjen etter seg. Dessuten skal økt turisttrafikk skape arbeidsplasser.
I boka blir det i Skjolden bygd en stor kai med kapasitet til cruiseskip, og det er ved innvielsen av denne kaia at bokas drama tar til. I en av talene opplyser ordføreren i Sogndal at nå er også hans kommune i gang med å få anlagt en tilsvarende kai. Økonomisk støtte har de fått fra en rik investor, Konrad Munthe, som nå har kommet tilbake til barndommens hjembygd. Denne opplysninga faller slett ikke i god jord hos alle tilhørerne. Andre tettsteder rundt fjorden vil også ha sin del av kaka. Dessuten er det aktive naturvernere, medlemmer av det lokale Natur- og ungdom som her får en ny kampsak rett i fanget.
Det dramatiske høydepunktet i fortellinga finner også sted ute på kaia i Skjolden. En mørk og regnfull kveld møtes to ordførere her ute. Den ene av dem, Hans Ottar Kvam, har i all hemmelighet avtalt et møte med investoren, Konrad Munthe. En liten plastbåt med en kasse om bord ligger og slår mot kaia. En bil ankommer. Trolig er det Munthe. I det billysene slukkes, høres et enormt brak. Kaia med de to ordførerne løser seg opp i lufta.
Det blir den nytilflyttede politimannen Rolf Randen som får i oppdrag å etterforske saken. God hjelp får han fra Karianne grande, journalist i lokalavisen. Sprengstoffet som er brukt, stammer fra en hjemmelagd bombe, ved navn ”Satans mor”, som tydeligvis må ha vært om bord iden lille plastbåten. Men hvem plasserte den der? Var det utilsiktet at den også skulle ta livet av de to ordførerne? Den ene av disse har overrasket stort. Hans Olav Kvam representerer partiet SV og formodes å stå for helt andre synspunkt enn de rent kapitalistiske. Kan det ligge et skjult motiv her? Den andre ordføreren har en tvillingbror som er sjef for ”Flåm Utvikling”, i et konkurrerende tettsted. Også her ønsker man seg en tilsvarende kai. Lokallaget av Natur og Ungdom er svært aktiv. De er skjerpet av trusler som monstermaster og økt skipstrafikk. Lederen av gruppa er Alex Nordnes. To ungjenter flokker seg rundt ham, den ene er Sara Randen, datter av politimannen, den andre er Amalie Grinde som er Kariannes datter.
Karianne selv er for tiden opptatt med å skrive en større artikkel basert på det tidligere tuberkulosesanatoriet, Harestølen. Hun kommer over en dagbok skrevet av en tidligere pasient, en kvinne som var i ferd med å bli frisk, men så dukker plutselig overlegen opp og forteller om en sterk forverring av sykdommen. Denne mannen, benevnt med DSL, lot til å ha en enorm negativ virkning på dagbokskriveren. Tekstene hennes blir mer og mer tungsindige. Hvem var denne DSL? Karianne drar til det kondemnerte sanatoriet og begynner å grave i arkivet.
På samme tid er det en annen sak som får store mediaoppslag. En brefører finner liket av en mann, nedgravd i Nidgardbreen. Til tross for at det er godt bevart, må det ha ligget der riktig lenge. Hvem kan denne mannen ha vært? Og hvorfor havnet han der?
Boka er bygd opp som mang en tradisjonell kriminalroman. Velbrukte elementer som at en helt sperres inne i en kjeller, avsløring av overraskende slektskap, trussel om økonomisk ruin, brødrerivalisering, innkjøp av uskyldige produkter til fabrikasjon av bomber osv. En sammensausing av kreti og pleti kan man kanskje si. Det er lite blod som flyter. Spenningen ligger mer på det mellommenneskelige plan. Og ikke minst har man det politiske aspektet, hentet fra vår aktuelle virkelighet. Fortellermessig er boka OK. Språket er greit. En middels krimbok vil jeg vurdere den til.