For uansett hvilken last du bærer med deg i livet, er den innsatsen du selv legger ned i egen mestring, det som bringer deg gjennom dine lidelser. Meningen kommer ikke bare av seg selv.

Når et barn, like etter at et dødsbudskap er formidlet, spør om det kan få gå ut og leke, kan det vel så gjerne være et utrykk for at det trenger å ta inn det som har skjedd litt etter litt, som at de ikke forstår omfanget av hendelsen.

Negativ tenkning er en del av det å være et tenkende menneske, og målet er derfor først og fremst å reflektere rundt hva det innebærer å tenke slik en gjør. Det viktigste er altså ikke utelukkende å tenke positivt kun for positivitetens skyld, men snarere å forstå grunnen til at vi tenker negativt.

Selv om jeg ennå ikke har kommet til en konklusjon på hva meningen med livet er, kan jeg i alle fall med sikkerhet slå fast en ting: Livet kan bli meningsfullt for oss igjen, selv for oss som har opplevd det mest meningsløse et menneske kan oppleve. Vi må bare bestemme oss for det.

Uansett hva som skjer i livet og uansett hvor godt man takler det, vil det alltid være en del av vår egen historie vi aldri kan legge bak oss.

Uansett hva som skjer i livet og uansett hvor godt man takler det, vil det alltid være en del av vår egen historie vi aldri kan legge bak oss. Skriften på gravsteinen til Stine sier det meste: Du er gjemt, men vil aldri bli glemt.

Om lille Lise får kreft, vil hun sannsynligvis oppleve at klassekameratene sender henne brev med lykkeønskninger og oppmuntrende ord. Når folk møter henne på gata, vil de bøye seg ned og spørre henne hvordan det går. Hun vil få tilbud om å møtte andre i samme situasjon, der både hun og familien kan lære å mestre den nye livssituasjonen. Om, lille Lise, derimot var blitt utsatt for vold eller overgrep, ville hun da mottatt brev fra alle i klassen? ? Eller hadde de du bøyd deg ned og spurt hvordan det gikk hvis du møtte henne på butikken? Tror du lille Lise hadde fått tilbud om å møte andre i samme situasjon, der hun og familien ble vist omsorg og forståelse for det de hadde opplevd? Det er lite trolig, for i Norge finnes det ingen slike tilbud. Det finnes heller ikke gode nok lover og regler som hindrer en gjerningsperson i å gjøre nye overgrep. Verst er det likevel at det ikke finnes god bok kunnskap om hvordan jeg og du skal forholde oss til disse barna.

Vi måtte sitte musestille med smerter som rev og slet i kroppen. Og rett overfor oss satt gjerningsmennene. De hadde fått gode skinnstoler og hadde vannkaraffel og glass på bordet foran seg. De fikk utdelt skrivesaker og fikk til og med servert vann i glassene av sine forsvarere. "Her er det noe som er galt", tenkte jeg i mitt stille sinn. "Hva med oss ?. Det er jo ikke vi som har gjort noe galt. Hvorfor blir ikke vi ivaretatt på samme måten?"

Å ta grep i en situasjon hvor du i utgangspunktet føler deg maktesløs, krever ikke bare styrke, det krever også god innsikt i egne begrensninger. Noen ganger kan det å ta opp kampen mor et system som er enkeltindividet overlegent, føre til en enda større grad av maktesløshet.

Til meg har Ada sagt at hun ikke lenger kjenner Stine. Hun døde da hun var åtte år og ville i dag vært en voksen kvinne. Sorgen er byttet ut med et savn, og de vonde opplevelsene har litt etter litt måtte vike for de gode. Det er noe vemodig, men samtidig noe utviklende over det å klare å gi slipp. Det handler om å ta et valg - om å bære med seg det som gjør godt og forsøke å legge igjen det som ikke gjør det.