2022
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Martins fortelling er en opprørende historie om svikt og svik. Om å vokse opp med en voldelig og uberegnelig far. Om alvorlig omsorgssvikt og vold som aldri ble oppdaget. Virkelighetslitteraturen er overbefolket av historier om en sønns vanskelige forhold til sin dominerende far. Denne historien handler også om pappaen som svikter i omsorgsrollen, men fortellingen handler mest av alt om sønnens kamp ut av fars skygge. Samtidig er ingen foreldre demoner, og det er nettopp forholdet mellom gode og dårlige minner som gjør barn usikre i sitt ønske om å reparere relasjonen, en kamp mange kjemper helt til det er for seint. Eia-Revheim skildrer forholdet med ambivalens, her er også kjærlighet og lengsel, ikke bare skuffelse og bitterhet. Får du litt kjærlighet vil du ha mer, skriver han. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette? Historien Martin forteller er selvsagt bare hans, men måten han beskriver svikt og svik på, gir en tydelig stemme til de mange tusen barna som opplever akkurat det samme. Han minner oss om at det er lov å blande seg, for statistisk er det slik at de skada barna er rundt oss hver dag – i hver barnehagebase, i hver skoleklasse, i hvert nabolag og på enhver arbeidsplass.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788202680701
EAN 9788202680701
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Martin Eia-Revheim
Språk Bokmål
Sider 170
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketGud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.
Tenk om livet innimellom slagene kunne vist oss en trailer av noe av det gode som venter oss, bare for at vi ikke skal miste håpet?
Barndommen du ga meg, har tatt voksenlivet fra meg
Fortellingene vi lager, blir til den sannheten vi trenger for å kunne leve med det vi har gjort
På jobb får jeg bruk for noe barndommen lærte meg: å skjule følelsene mine
Takk for at du tåler meg, når jeg ikke tåler meg selv
Bare tapere tar snarveier, sa pappa
(…) den store klumpen i halsen da det ringte ut til friminutt og jeg det som så ofte ellers sørge for å være sistemann ut av klasserommet. På vei ut kunne jeg ha sagt: Vi trenger hjelp. Pappa drikker. Pappa slår.