Et splittet Amerika i romanform

Min interesse for Joyce Carol Oates ble vekket av en novellesamling, men Karthago er en tjukk roman på 467 sider der forfatteren tar seg god tid til å fortelle historien om en forsvinning som etterforskes som et drap, Dette er en kriminalhistorie som samtidig er psykologisk roman som effektivt analyserer hvordan datteren Cressidas forsvinning skader familierelasjoner og vennskapsforhold. Men også om mulighetene for forsoning og gjenreisning.

Men Oates er også opptatt av hvordan store begivenheter, ikke minst USAs krigsinnsats i Afghanistan og Irak har vært desillusjonerende og ødeleggende på individnivå, slik det har kommet til å prege noen av hovedpersonene. Hun er svært kritisk til politi og fengselsvesen. Oates gir ikke mye for avhørsmetodene, og fengslene er rene helveter for både innsatte og besøkende. I så måte følger Oates fotsporene til Upton Sinclair og andre som beskrev de mørke sidene av Amerikas samfunnsinstitusjoner.

Boka minner meg ellers om Ian McEwans Atonement. Kan vi noensinne gjenopprette forhold til dem vi har såret dypt? Til forskjell fra McEwan er Oates opptatt om vårt ulike forhold til religion påvirker den enkeltes syn på personlige tap og mulighetene for aksept og forsoning.

Oversettelsen til norsk av Tone Formo flyter bra.

Bedre kan det vel ikke bli. Intenst og dvelende, men samtidig en helt presis og overbevisende skildring av en families vei mot avgrunnen. Medrivende, fæl og tankevekkende fortelling.

Den 19 år gamle Cressida forsvinner fra småbyen Karthago. Store letemannskaper søker etter henne, men de finner henne ikke.
I løpet av etterforskningen viser det seg at Irak-veteranen Brett kan være innvolvert.
Han har i tillegg vært forlovet med Cressidas storesøster Juliet.

Nok en knallgod bok fra Oates penn. Les!

KORT OM HANDLINGA (utan ”spoilers!”)
Ei mor vaknar klokka fire natt til sundag med ei kjensle av at noko er feil, og magekjensla har rett; Cressida – den yngste av dei to døtrene har ikkje kome heim. Senga er tom, mobilen svarar ho ikkje på, og innan lunsjtider dagen etter er leiteaksjonen i gong. Vitnar har observert henne saman med store-systeras eks-forlovede; som kort tid etter blir funnet i bilen sin, dehydrert og blodig. I bilen finner dei spor etter Cressida. Søket i området finner henne likevel ikkje. Ingen kropp. Ingen lik. Ingen andre spor. Det går lang tid før ein tilståing kjem, og den er det ymse meiningar om ettersom ein del detaljar skurrar, og ikkje minst fordi han er ein traumatisert og skada krigsveteran (etter eit opphald i Afghanistan). Kva skjedde med Cressida?

Slik starar boka, i 2005 – og vi får skildra denne tida frå ulike hald; systera, den mistenkte, mora og faren. Så hopper vi frem i tid til 2012; og også her får vi sjå korleis dei har det, sju år seinare. Og – så skjer det også ein rekke andre ting som ikkje kan skrivast ned utan å røpe og øydelegge for potensielle lesarar…

KVIFOR EG LIKTE DENNE:
+ eg opplevde boka som ein god miks av sjangrar: drama, thriller, krim i eitt – noko som, for meg, blei ein oppfriskande lett bris inn i leselivet kor eg sjeldan opplever same type spenning samstundes med at eg er knyta til karakterens indre liv. Ofte føler eg at ”typiske” spenningsbøker har hovudfokus på ytre omstende, at spenninga kjem av handlingar og ”ytre plott”. Her skjer det i grunn ikkje så enormt mykje, sett bort i frå sjølve forsvinninga. Men det indre livet i karakterane skaper også ein spenning. Klarar ikkje heilt forklare det betre enn dette – at det er spenning gjennom heile boka knyta både til situasjonen og også til kvar enkelt karakter.
+ Altså ein fin kombo av spenning, nyfikenheit og kjensler.
+ likte godt korleis fleire karakterar fekk ”skine litt”; det handla ikkje berre om hovudpersonen og ”saken”. Mor, far, syster, Cressida, Brett (den mistenkte) – alle får plass.
+ Handlinga går langt utover forsvinninga; indirekte kan ein finnes ein heil haug av samfunnsaktuelle sakar: forholda i fengsel, dødsstraff, psykisk helse, krig, politikk, menneskelege relasjonar, traumar, helse, kjærleik, skuld, tilgiving, religion, sjalusi, media,
+ Likte at hovudpersonen blei skildra som litt spesiell, som med snev av ymse diagnosar; men at denne kanskje-diagnosen ikkje fekk definere henne som person eller karakter – ho blei ikkje framstilt som svak eller evneveik. Likte pgså at denne ”kanskje-diagnosen” var noko som ikkje blei avklart – det verka til å vere eit tema som verken ho eller familien makta å ta tak i. Det blei eit tema som berre blei lagt litt vekk og forsøkt oversett. Ho blei sett på som annleisog ikkje sjuk. Ikkje noko svart eller kvitt. Ein udefinert mellomting. Ofte føler eg at så snart det er snakk om å vere annleis i bøker – då særleg i psykologiske thrillerar – så blir hovudpersonen utilrekneleg og sjukeleggjort, diagnosen får stor plass og definerer karakteren i for stor grad til at eg som lesar kan kome inn på sjølve menneske og bli kjent med det; altså prøver eg å seie at i denne boka er Cressida berre Cressida, ho får vere litt sær og unik utan at ein eventuelt diagnose blir klistra i panna på henne. Eg ser HO og ikkje ein etikett. Også den mistenkte – krigsveteranen – er heilt klart skadd (fysisk og mentalt), men heller ikkje det får definere han som person her. Det blir aldri svart på kvitt i denne boka; det er aldri så ”enkelt” som at Han/ho lider av diagnose X og derfor gjorde an/ho handlinga Y.
+ eit relativt originalt plott; har lese eit utall bøker med forsvinningar o.l – men aldri ein som denne, og det er godt gjort mtp kor mange bøker som inneheld/bygger på forsvinningsnumre som plott

TING EG LIKTE MINDRE:
– Oversetninga er tidvis litt mangelfull; enkelte gonger står det f.eks ”men” i staden for ”med” – noko som jo berre er trykk-Leif, men ganske plagsamt, særleg når det gjelder lengre setningar, og gjer at eg mister tråden og må lese om att; men dette er utelukkande forlaget/oversettarens skuld og ikkje forfattaren – dermed let eg ikkje det gå ut over (prøver iallfall…) mi dom over boka .
– Enkelte deler av boka (ca midtvegs i – det gjelder eit laaaaangt kapittel med besøk i eit fengsel) er unødvendig lange, litt for mange detaljar, litt for mykje unødig dill dall som kunne blitt redigert vekk utan at boka hadde mista noko.
– Litt for mykje “kunstig skapt” mystikk: måten forfattarinna skriv på gjer at mykje blir hinta til heller enn sagt direkte, men desse hinta er det ikkje heilt mogleg å mistolke og det irritere meg derfor ofte at ho ikkje berre kunne skrive ting litt meir direkte.
– Tidvis elska eg språket, men i blant fekk eg den ufullstendege setningane opp i halsen. Det er nok eit bevisst verkemiddel, men æsj altså – av og til skulle eg ønskje forfattaren tillèt seg mindre friheit mtp å seie seg unntatt frå grammatiske reglar.

(Utdrag frå- https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/10/23/karthago-joyce-carol-oates/)

Handlingen tar utgangspunkt i en småby i staten New York med det oppdiktede navnet Karthago. I forgrunnen står familien Mayfield med faren Zeno, moren Arlette og de to voksne døtrene Juliet og Cressida. Zena har vært borgermester i byen og er høyt respektert. Den eldste datteren Juliet er svært vakker. Creesida (19 år) er hennes motstykke, mindre pen, men svært smart. Men Cressidas evner kommer ikke til sin rett, verken på skolen eller i familien. Hun er den som ingen forstår seg på.
Juliet har vært forlovet med Brett Kincaid. Han vervet seg som soldat i Irak-krigen og kom hjem såret og sterkt traumatisert. Selv om Juliet forsøker å reparere forholdet mellom dem, opplever hun at hun overhodet ikke når fram og blir nødt til å avbryte forlovelsen. Det ingen vet er at Cressida i all hemmelighet har svermet for Brett. En gang da hun var mindre, opplevde hun ham som en særdeles hyggelig og hjelpsom person, og hun har vært svært fornøyd med at det var han som så ut til å bli søsterens ukårede.Da det nå er blitt slutt på forlovelsen, er det Cressida som oppsøker Brett, og hun gjør det mens han er på et noe tvilsom serveringssted, et sted hvor Cressida aldri noensinne har satt sine bein. Det blir til at Brett tilbyr seg å kjøre henne hjem til tross for at han er stekt medisinert og påvirket av alkohol. Han stanser bilen i et øde friluftsområde. Cressida byr seg fram for ham, men han nærmest skyver henne brutalt vekk eller….

Neste dag finner politiet Brett sovende i bilen. Der er det også spor etter Cressida i form av hår og blod. Cressida selv er sporløst forsvunnet. Hva har hendt? Har Brett drept henne og kastet henne i elven eller har hun selv rømt inn i en omliggende skogen? En stor redningsaksjon blir satt i gang, uten at jenta blir funnet. Jakken hun hadde på seg, blir senere funnet i elva. Man heller til teorien om at hun må ha havnet/ blitt kastet i vannet. Faren nekter å godta at Cressida er død. Hun må ha kommet unna og lever nå et annet sted, tror han. Datterens forsvinning går hardt inn på ham. Han tyr mer og mer til alkohol, og ektefellene glir fra hverandre. Arlette vender seg til religionen. Juliet gifter seg med en litt eldre mann og flytter langt bort fra hjembyen. Brett klarer ikke å huske hva som har hendt. Men sporene er der i bilen hans i form av blod og hår fra den forsvunne. Han blir forhørt og vedgår til slutt å ha drept jenta og kastet henne i elva. Han idømmes 15 års fengsel.

Men Cressida er slett ikke død. Men nå har hun forandret navnet sitt. Heretter er det Sabbarn hun heter. I årene som følger lever hun et omflakkende liv, først som student og senere er hun innom mange tilfeldige jobber..Til slutt havner hun som assistent hos en forsker som gransker graverende og kompromitterende forhold i landet. I denne sammenhengen ledsager hun forskeren i omvisningen på et fengsel for dødsdømte fanger i Florida. Her geleides følget rundt av en guide som beretter kaldt og ufølsomt. Cressida får komme inn i kammeret der fangene tilbringer sine siste timer før henrettelsen. Opplevelsen gjør noe med den unge kvinnen. Hun begynner å tenke tilbake på sitt forrige liv og får det for seg at hun må hjem igjen.

Men det som venter henne der, er ikke som før. Etter at foreldrene skilte lag, har familiens hus stått tomt. På reisen mot hjembyen har Cressida, som fra før av var tynn og underernært, blitt alvorlig syk.Hun blir funnet liggende i hengekøyen utenfor familiehuset. Sporenstreks blir hun sendt til sykehus. Langsomt kommer hun seg igjen. Det hun nå vil gjøre, er å reise til byen der fengselet med Brett ligger. Heretter ser hun det som sin oppgave å hjelpe Brett.

Dette var en bok jeg likte svært godt. Den har elementer av krim i seg, men går etter hvert langt utover en vanlig krimhistories rammer. Underveis gjør den uventede krumspring. Slutten derimot oppfattet jeg som en nedtur, lettvinn og banal.

AVSLUTTENDE KOMMENTAR: Hvis noen skulle komme til å lese det jeg her har skrevet, vil det sikkert irritere dem at det fortelles altfor mye fra innholdet. Til det kan jeg svare at min omtale ikke ment for dem som ennå ikke har lest boka, men derimot for dem som allerede har lest den og som trenger å bli påminnet hva den handlet om. Om ikke annet vil i hvert fall jeg selv (som den glemsomme personen jeg er), ha behov for en slik påminnelse.

Vanvittig godt observert og glimrende skrevet!

Fortsettelse av forrige liste som ble full ...