2013
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En roman om utenforskap
Å holde pusten er en roman om å få besøk fra barnevernet, om å ha en kjæreste som ligner på en firfisle, og venner som lever i en annen virkelighet. Det handler om å ha en mor som er syk, en far i Kristiansand, en lillesøster som ikke vil på skolen. Å holde pusten er en historie om en seksten år gammel jente. Det handler om å være barn, og om å holde på å bli voksen. Men mest av alt handler det om å holde ut. Holde fast. Og holde sine egne folk samlet.
.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788205453746
EAN 9788205453746
Språk Bokmål
Sider 179
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Sørlandets litteraturpris 2014
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En ung jente på seksten år hvis navn vi ikke får vite er forteller i denne sterke historien om å vokse opp og ha en mor som er psykisk syk. Fortelleren bor sammen med sin mor og lillesøster Emilie, har en kjæreste hun egentlig ikke er glad i og kaller Firfisla og en far som har flyttet til Kristiansand med ny samboer og bonusbarn på slep. Hovedpersonen er i bunn og grunn omsorgsperson for sin lillesøster uavhengig om moren er manisk eller depressiv, for en ansvarlig mor har hun vanskeligheter med å være uansett. Når barnevernet kommer på døren gjør de alle tre alt for å fremstå som en velfungerende familie, for når alt kommer til alt vil jo ingen av dem skilles tross alt.
Å holde pusten forteller mange små historier fra livet til hovedpersonen og familien, både fra barndom og nåtid. Det er historier fra når mor og far fortsatt bodde sammen, da lillesøster Emilie ble født, første gang de hilste på pappa sin nye kjæreste og familie, og historier fra en mer nær fortid. Språket er veldig konkret og mye blir fortalt på få sider. Det er lite utenomsnakk og føleri, men fortsatt veldig mye følelser, ofte uttrykt gjennom handlinger som både får ut og distraherer bort følelsene. Som å ha sex med fremmede menn hun møter på nettet, slå til bestevenninnen sin og å si noe stygt til lillesøsteren. Eller på motsatt side av skalaen ved å kjøpe favorittfrokostblandingen til lillesøster selv om den er mye dyrere enn andre alternativ. Fortelleren klager eller syter ikke selv om hun godt kunne det, men tar følelsene ut på andre måter.
Moren kommer litt i bakgrunnen og fremstår først og fremst som en ikke tilstedeværende syk person som ikke kan ta vare på seg selv eller andre uten at vi får vite noe særlig om henne. Så vidt vi forstår oppholder hun seg mest i sengen der hun noen ganger griner høyt, men stort sett gjør lite ut av seg. Når hun har sine maniske perioder kan hun glimte til til stor glede for sine barn som da oser av stolthet og kjærlighet, noe som også er veldig sterkt å lese. Gleden varer stort sett ikke lenge for hun ender ofte opp med å gå for langt. Faren stiller kun opp i sine tildelte helger og så vidt vi vet gjør han ingen innsats for å gi barna et annet og tryggere hjem enn hos sin syke mor.
Jeg liker veldig godt fortellerstilen til Agate Øksendal Kaupang og ikke minst har boken en veldig viktig historie å fortelle om å vokse opp på skyggesiden i trygge og gode Norge med en del flere utfordringer enn ungdom flest. Det er en stor styrke for boken at forfatteren ikke overdriver elendigheten, men beskriver den på en nøktern måte. Boken er sår, vond og til tider brutal fordi den virker så realistisk og direkte. At dette er skrevet av en debutant som i tillegg bare er 20 år er egentlig utrolig, men samtidig kan det være ungdommen i henne som gjør det så rått, ærlig og ekte. Det er likevel ikke en forfatter som kommer fra intet, hun har både forfatterstudier fra Bø og Biskops Arnö og bidrag i ulike antologier i bagasjen.
Anmeldelsen ble først publisert på bloggen Så rart
En veldig god og sår debutroman om ei tenåringsjente som tar alt for mye ansvar for sin lillesøster og sin psykisk syke mor. Utrolig at forfatteren kun er tyve år.
Sårt og nært om to jenter som vokser opp med manisk-depressiv mor, og utsettes for grov omsorgssvikt. Jeg-personen er den eldste søsteren. Anbefales!
Jeg synes at debutromanen er realistisk og godt skrevet. Historien om to søstre som er bundet til hverandre pga omsorgssvikt der den eldste har tatt på seg et ansvar hun ikke bør ha. For seg selv og lillesøsteren. En bok som fortjener mange lesere. Link til et innlegg på bloggen min.
Minner meg litt om Rishøi (på grunn av det enkle språket og omsorgen, tror jeg). Dritbra med andre ord. Gleder meg stort til neste bok.
Jeg sliter litt med å bestemme meg for hva jeg mener om denne boka. På den ene siden synes jeg det er en lavmelt, sterk og sår historie som sier så mye mer enn hva som er skrevet.
På den andre siden synes jeg den blir litt for lettbeint...
En sår bok som treffer meg i hjertet. Den gjør meg både sint og frustrert, jeg vil bare krype inn i boka og hjelpe!
Lettlest og god. Leste den på et døgn. Trist om to jenter som mangler omsorg. Kan brukes i undervisning, men må reflektere og diskutere mye med elevene samtidig, da.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketOg jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller han at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.
Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.
-ok, sier jeg.
-Si til moren din at Emilie må pusse hver morgen og kveld og bruke tanntråd og fluortabletter.
-ok.
-Barnas tannhelse er foreldrenes ansvar vet du.
-Det skal jeg hilse og si, takk skal du faen meg ha. Jeg smiler bredt.
Jeg vil si til henne at det er deg og meg. At vi er Ken og Barbie, slikt vi lekte da vi var små. Vi selges seperat, men alle vet vi hører sammen. Jeg er inni en ekse, jeg ser deg fra den andre siden av lektøysbutikken, og det stikker et sted i plastbrystet mitt. det er deg og meg. Vi er Ken og Barbie. Vi skal være sammen . Det var det vi alltid sa. Det var det vi lovte hverandre.
Vi skulle bo i et rosa plasthus med et basseng i hagen, fylt med lunkent vann fra springen. Jeg skulle stå i bar overkropp, med blanke plastmuskler og flippe plastburgere. Det skulle alltid være sommer..(..) Vi skulle få små, glade plastbarn. Du skulle ikke ha noe arr i ansiktet ditt, men mange fargerike kjoler.
Vi har sluttet å feire bursdager. For mye press. Ting som liksom skal være hyggelige, blir aldri det.
Emilie vil ikke snakke om hvor gammel hun er. Hvis noen spør henne, sier hun bare at hun går i fjerde klasse, og at hun har en søster på videregåande. Vi har sluttet å feire bursdager. Det er ingen forskjell. Det er bare ingen dårlig samvittighet for at ting ikke ble som de skulle. Og neste dag kan hun si høyt i klasserommet at hun fikk napoleonskake og polaroidkamera til navnedagen sin, og ingen vil lure på hvorfor de ikke ble invitert.
Jeg kommer aldri til å slutte å være redd. Den dagen jeg slutter å være redd, vil jeg få en datter. Og datteren min vil gå rundt i byer om nettene, og jeg vil bli redd for henne.
Målet er å lese 52 bøker i løpet av 2014. Hver bok som fullføres legges til listen.
52 bøker ble nådd 8.oktober. Jeg fortsetter å legge til bøker i listen utover de 52 :)