Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I Paris på 60-tallet blir en jødisk gutt på tolv år venn med en gammel kolonialhandler i Bleue-gaten. Men ikke noe er slik det synes å være: Herr Ibrahim, kolonihandleren, er ikke araber, Bleue-gaten er ikke blå, og barnet er kanskje ikke jøde. Dette er den andre boka i serien "Det usynliges trilogi". De to andre heter "Milarepa" som er viet buddhismen, og "Den siste natten på jorden" som er viet kristendommen.
Omtale fra forlaget
En historie om å vokse opp og å overvinne grensene mellom kulturer og religioner. Paris på 60-tallet: Moses, bare 13 år gammel, opplever at faren dør, men får en omsorgsfull venn i butikkeieren monsieur Ibrahim, "arabern på hjørnet". Med hjelp av sin visdom, som han tar fra livet og Koranen, åpner han en ny verden for unge Moses.
Forlag Pantagruel
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788279004998
EAN 9788279004998
Omtalt tid 1960-1969
Omtalt sted Paris
Språk Bokmål
Sider 84
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFolk rører seg ikke, de tar seg tid, ser oss dra forbi, de puster. Du skjønner det, Momo, at jeg har alltid villet arbeide mye, men langsomt. Jeg har villet ta meg den tiden jeg trenger, ikke tjene en masse penger eller se kundene haste forbi. Nei, langsomheten , det er hemmeligheten bak lykken.
"Oj Momo, nå er vi hos de rike: Se, de har søppelkasser."
"Javel, søppelkasser?"
"Hvis du vi vite om du er i et fattig eller rikt strøk, så se på søppelkassene. Hvis du verken ser søppel eller søppelkasser, er det veldig rikt. Hvis du ser søppelkasser, men ikke søppel, da er det rikt. Hvis du ser søppel ved siden av søppelkassene, da er det verken rikt eller fattig; da er det et turiststrøk. Hvis du ser søppel uten søppelkasser, da er det fattig. Og hvis folk bor oppi søppelet, da er det veldig fattig. Her er det rikt."
" Så klart, det er Sveits!"
"Et menneske tilbringer sitt liv på to steder: I senga eller i skoene."
"Jeg har ikke penger, monsieur Ibrahim."
"Jeg spanderer. Det er en gave, Momo. Du har bare ett par føtter, dem må du ta vare på.
Hvis du blir ødelagt av skoene, må du bytte dem ut. For føttene, dem kan du ikke bytte!"
"Han kastet seg foran et tog utenfor Marseille."
Da var da merkelig å dra til Marseille og gjøre noe sånt! Det er jo tog over alt. Det er vel så mange, om ikke flere, i Paris. Det ble den endelige bekreftelse: Jeg skjønte meg virkelig ikke på faren min.
Mennesket var først mineralsk, så vegetalsk, deretter animalsk. Og dette dyret kan vi ikke glemme, vi vender ofte tilbake til det. Så ble vi mennesker, utrustet med innsikt, fornuft og tro. Tenk for en vei du har tilbakelagt, fra støv og frem til hva du er i dag! Og senere, når du har overskredet det menneskelige, da blir du en engel. Da vil du være ferdig med det jordiske. Når du danser, får du en fornemmelse av hva som venter."
Han sa:
Gullet trenger ingen visdomsstein, men
det gjør kobberet.
Forbedre deg selv.
Det som er levende skal du la dø, det er
kroppen din.
Det som er dødt, skal du få til å leve, det
er hjertet ditt.
Det som er nærværende, skal du skjule,
det er verden her nede.
Det som er fraværende, skal du få til å
komme. Det er det kommende livs verden.
Det som finnes, skal du knuse. det er
lidenskapen.
Det som ikke finnes, skal du skape. Det er
hensikten.
"Nei, jeg har aldri klart å tro på Gud."
"Aldri klart? Hvorfor+ Må man anstrenge seg for å gjøre det?
Han så seg runt i den halvmørke leiligheten.
"For å tro at alt dette har en mening? Ja, da må man virkelig anstrenge seg."
"Men pappa, vi er jo jøder, vi to."
"Ja."
"Og har ikke det noe med Gud å gjøre?
"Ikke for meg. Å være jøde er bare å huske. Vonde minner."
"Faren din hadde ikke noe forbilde. Han mistet foreldrene sine da han bare var guttunge, de ble tatt av nazistene og døde i konsentrasjonsleir. Faren din kom aldri over at han hadde sluppet unna alt sammen. Kanskje han følte skyld over at han var i live. Det var neppe tilfeldig at han endte livet under et tog."
" Nei vel, hvorfor ikke?"
" Foreldrene hans ble transportert med tog da de skulle dø.
"Her lukter det av føtter, det er muslimsk.
det stinker jo virkelig..."
"Hva sier du! Men vi er jo i Den blå moské! Er det ikke bra nok for deg når det lukter av kropp? For dine egne føtter, de lukter kanskje aldri? Et bønnested som lukter menneske, som er gjort for menneskene, fylt med mennesker, misliker du det? Du er en skikkelig pariser, du! Jeg synes den lukten av sokker er betryggende. Den får meg til å tenke at jeg er ikke mer verd enn naboen. Jeg lukter meg selv, jeg lukter oss alle, jeg føler meg vel til pass!
" På dans, monsieur Ibrahim?
"Ja rett og slett. Menneskets hjerte er som en fugl stengt inne i kroppens bur. Når du danser, synger hjertet som en fugl som lengter etter å forenes med Gud.