2012
Omtale fra forlaget
Det begynte med Eragon … Det slutter med Arven. For ikke så lenge siden var Eragon – Skuggedreper og drageridder – bare en fattig bondegutt, og dragen hans, Safira, var bare en blå stein i skogen. Nå hviler skjebnen til en hel sivilisasjon på deres skuldre. Lange måneder med opplæring og kamp har brakt seire og håp, men også hjerteskjærende tap. Og fremdeles ligger den virkelige kampen foran dem: De må slåss mot Galbatorix. Når de gjør det, er de nødt til å være sterke nok til å beseire ham. Og hvis de ikke klarer det, er det ingen som kan klare det. De får ikke flere sjanser. Ridderen og dragen hans har nådd lenger enn noen hadde turt å forestille seg. Men kan de velte den onde kongen og bringe rettferdighet til Alagesia igjen? Og i så fall til hvilken pris? Dette er den fengslende avslutningen på Christopher Paolinis internasjonalt bestselgende Arven-syklus.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788202368746
EAN 9788202368746
Serie Arven (4)
Genre Fantasy
Språk Bokmål
Sider 1084
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg hadde store forventninger til denne boka. Siden jeg elsket de tre første bøkene, var jeg veldig spent på Arven. Jeg synes virkelig at boka innfridde, men jeg skulle ønske jeg leste den på engelsk i stedet for norsk. Den norske oversettelsen var til tider ikke veldig god. I det første kapittelet var setningsbindingene ganske dårlig, og setningene fløt ikke bra. Det gjorde det vanskelig å lese og følge med på hva som skjedde. Noe annet var også at på slutten av boka begynte oversetteren og blande navn. Det kunne for eksempel stå: "Eragon så på Eragon" og så mente de at Eragon så på Roran. Jeg synes det var dumt at det var en del feil i den norske oversettelsen, men det trekker ikke noe særlig ned på min mening om boka.
Selve historien er kjempespennende. Det skjer noe nesten hele tiden - det skal litt til når boka er på 1070 sider - og det er (nesten) aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Dessverre ble det på slutten litt lett å gjette noe av det som kom til å skje, men det var ikke før i de aller siste kapitlene.
Karakterene er gode. Spesielt Safira, Eragons drage. Hun er en morsom karakter man ikke kan unngå å bli glad i - med sin kampvilje og forfengelighet.
Jeg synes det er bra gjort å finne opp så mange nye arter av fantasivesner som Christopher Paolini har gjort. Urgaler, ra'zaker og varkatter er bare noen av dem. Varkattene er de kuleste. Det er ekstra store katter som kan gjøre seg om til mennesker.
Jeg synes det er fint at forfatteren har laget en ordliste bakerst i boka fordi han har funnet på flere språk. Når noen snakker et av disse språkene, er det veldig greit å kunne titte bakerst i boka når det er noe en ikke forstår.
Boka kunne godt ha vært noen hundre sider kortere, men det at den var så lang gjorde den ikke kjedelig. Det er en felle mange forfattere går i. Når de prøver å si minst mulig med flest mulig ord, kan det bli litt kjipt å lese, men slik er det ikke med Arven.
Det som imponerer meg mest, er tanken på at forfatteren skrev den første boka, Eragon, da han var 15 år gammel. Omtrent på min alder! Det er helt sykt å tenke på!
Arven anbefales på det sterkeste, men man MÅ lese Eragon, Den eldste og Brisingr først. Hvis ikke skjønner man ingenting av handlingen.
Endelig glad for at denne serien er ferdig.
Boken er relativt enkel å lese og bygger opp til spenning gjennom hele boken. Man bør ha lest de tidligere bøkene da det er en del referanser som ikke vil gi mening uten de.
Dersom du likte de tidligere bøkene så er denne boken et must å lese, har du ikke lest de andre så kan du stå over denne og. Jeg og er glad for at denne serien nå er slutt da serien virker litt uinspirert mot slutten.
Denne boken inneholder en fantastisk historie; en god avslutning på serien.
Bedre forventet! En virkelig god bok, som ikke tar så lang tid som det ser ut som. Liker hvordan alt henger sammen, og at jeg ble bedre kjent med Nasuada. Slutten var ikke akkurat favoritten, men det er jo av dårlig skriving, men mitt personlige forhold til karakterene.
Bør leses!
Jeg er imponert over avslutningen. Bokserien minner meg på mange måter om Harry Potter i og med at universet og karakterene "vokser" ut over bokserien. I dette tilfelle er det kanskje en naturlig forklaring på det i og med Paolini startet bokserien da han var 15 og den ble avsluttet den 12 år senere som 27 åring. Det er spesielt partiet hvor Roran kommer i konflikt med Orrin - Orrin er en komplekt personlighet en "voksen" karakter for å si det slik. Det samme gjelder etter slaget er ferdig og de skal velge en ny konge. Også der er dialogen, rollene og fremstillingen komplekst og god.
Har du ikke lest noen bøker om Eragon så er det på tide å plukke opp den første og fortape deg i krigen mellom det gode og det onde. Bøkene er riktignok ganske tykke, men lettleste, og så spennende at du flyr gjennom dem. Det eneste som er feil med dem er at dette var den siste boken.
Jeg har skrevet noen få ord her: Betraktninger
Ingenting som er verdifullt, er lett
Erago la merke til at Verden, dvergene og til og med alvene behandlet ham og Safira annnerledes enn de hadde gjort før Galbatorix´ død. De var mer ærbødig, og de så på ham og Safira med noe han etter hvert innså var ærefrykt, I begynnelsen likte han det - Safira så ikke ut til å bry seg - men etter hvert begynte det å plage ham at mange av dvergene og menneskene var så ivrige etter å behage ham, at de bare fortalte ham det de trodde han ville høre, og ikke sannheten. Denne oppdagelsen gjorde ham urolig for han følge ikke at han kunne stole å andre enn Roran, Arya, Nasuda, Orik, Horst og - selvsagt - Safira.
Duse strimer av morgenlys strakte seg vannrett gjennom byen og ga tårnspissene, brystvernene og kuplene en gyllen glød. Gatene og smugene var innhyllet i skygger med farge som anløpent sølv, og vannet i den steinkantede kanalen var mørkt og bedrøvelig og full av blodsøl. Høyt over dem lyste en enslig planet, en stjålen gnist mot den stadig lysere blå kappen, der det tiltagende sollyset hadde skjult alle de øvrige av nattens juveler
Change itself is neither good nor bad, but knowledge is always useful.
Dere må huske at de ikke hadde noe eget språk, og at det skapte et større skille mellom oss enn dere kanskje tror. Språket forandrer bevisstheten på en måte som det er vanskelig å forklare.
Why are we going to Vroengard?
"Men planen hadde ikke fungert hvis det ikke hadde vært for deg og Eragon. Du handlet med stort mot."
Roran slapp fra seg et enkelt latterbjeff. "Ha! Og vet du hvorfor? Det skal jeg fortelle deg Ikke så mye som hver tiende mann er faktisk villig til å angripe fienden. Eragon ser det ikke, han er alltid i frontlinjen og jager soldatene forran seg, men jeg ser det. De fleste holder seg i bakgrunnen og kjemper ikke med mindre de blir trengt opp i et hjørne. Eller så viftter de med armene og lager masse bråk uten faktisk å foreta seg noe."
Katrina så forferdet ut. "Hvordan er det mulig? Er de feige?"
"Jeg vet ikek Jeg tror ... jeg tror kaskje at de bare ikke får seg til å se en mann innn i øynene og drepe ham, selv om det ikke virker som om de har problemer med å drepe soldater som står med ryggen til. Så de venter på at andre skal gjøre det de selv ikke får til. De venter på folk som meg."
Men Eragon fikk seg ikke til å fremsi bønnen. Han var ansvarlig for skjebnen deres, enten han likte det eller ikke, og han følge at det ville ha vrt feil å overlate ansvaret til noen andre, selv til en gud - eller forestillingen om en gud.
Bøkene jeg leste i 2011 i kronologisk rekkefølge. Tilsammen 28425 sider, og 270 timer og 21 minutter lydbok. Et bra leseår.
23/40